Angst er nyttig. Det er et varselsignal som verner oss mot farer. Men angsten kan bli så sterk at den fyller hele livet, fordi det egentlig er livet vi frykter. Angsten varsler om følelser vi dytter bort - eller ikke vet at vi har.

- Glede, sorg, fortvilelse, lykke... Noen gode følelser og noen vonde. I små glimt eller som en langvarig tilstand. Vi opplever det alle sammen. Det er nettopp evnen til å føle som skiller det menneskelige fra det umenneskelige, og for et levende menneske er det like naturlig å føle som å puste. Dette lyder som en selvfølgelighet.

Likevel lever vi i et samfunn hvor følelsene har mistet sin naturlige plass. Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss til dem og dytter dem unna. Angst er et tegn på at lageret av bortgjemte følelser er blitt for stort.

Jo mer vi dytter bort, desto reddere blir vi. Til slutt kan redselen gjøre oss syke, og vi har lett for å si at vi er syke av angst. Men i virkeligheten er vi syke av mangel på evne til å takle vårt eget følelsesliv. Og da kan angsten  vise seg å være vår viktigste ressurs, nettopp fordi den er en naturlig reaksjon, skapt for å skjerpe sansene våre når det er noe som «ikke stemmer».

For å komme ut av angsten må vi altså ikke fornekte den, men bruke den som en ledetråd til å finne de egentlige problemene. Høyst sannsynlig vil et av svarene være at du er et menneske som lever ditt liv slik du tror andre vil du skal leve. Og føler slik du tror du skal føle.

Følelser eller føleri?

Følelser er et vanskelig ord. Tabu for noen - big business for andre. Her ligger mye av årsaken til at så mange av oss går rundt og tror vi føler «for mye», «for lite» eller «feil».

Feil i forhold til hva? Finnes det noen standard for følelser? Svaret er selvfølgelig nei. Men i flommen av bli-kjent-med-deg-selv-litteratur, egenutviklingskurs, reality-tv og såpeserier er det vanskelig å se forskjellen mellom følelser og føleri. Mellom de naturlige følelsene som oppstår i oss som signaler fra vårt eget indre - og følelser som vi av en eller annen grunn tror vi må ha.
Når følelser blir millionindustri og underholdning snakker vi om føleri.

Gjelder dette meg?

Sterk pliktfølelse. Manglende selvtillit. Manglende evne til å snakke om følelser og til å sette grenser mellom seg selv og andre. Alt dette er trekk som går igjen når vi møter mennesker med angst.

Trenger jeg hjelp?

Det finnes mange veier inn i angsten. Og mange veier tilbake til livet. Det eneste som er sikkert er at angst handler om inngrodde tankemønstre som må snus, og den eneste som kan gjøre det for deg er deg selv. Det er din kamp og du må ta ansvaret, men du vil trenge hjelp på veien.

Hva slags hjelp?

Du kan få hjelp fra familie og venner, leger og fagfolk innen psykiatrien. Noen vil trenge medikamenter. Men angst er ikke en blindtarm som kan opereres bort - eller en plage som kan kurereres av andre mens du selv forblir passiv.
Angst må kureres av deg. Ganske enkelt fordi det bare er deg som kjenner på kroppen når, og i hvilke situasjoner, du blir redd.

Det er deg som mottar signalene som kan fortelle hvor dine problemer ligger gjemt. Og deg som har nøkkelen til varig bedring. Dette må du lære å se. Men det er like viktig at dine hjelpere ser det.

Verken venner, familie eller fagfolk makter å løfte deg ut av din angst, dersom deres hjelp innebærer at du forholder deg passiv. Likevel baseres hjelp ofte på at andre overtar ansvaret og tilrettelegger for deg, mens det kreves at du tar ukritisk imot.

Slik får hjelperne styrket sin egen selvfølelse gjennom å oppleve at de er til nytte, mens de i virkeligheten sørger for at du forblir i din passivitet. I beste fall skaper det kortvarig lindring, men ingen virkelig bedring.

Å hjelpe et menneske ut av angsten er en lang prosess, der målet må være helt klart; Det handler om å hjelpe deg til å hjelpe deg selv. Hjelpe deg til å få fatt på de kunnskapene du selv besitter. Og hjelpe deg til å våge å ta dem i bruk.