Skrevet av Tore Gran, en deltager i Angstringen

Overskriften "Angst som ressurs" kan virke ganske provoserende på mange. Den provoserte også meg for noen år siden - da jeg bekjempet angsten min som verst. Jeg forsøkte å støte den fra meg, ville ikke eie den og bekjempet det vonde signalet som best jeg kunne. I Angstringen lærte jeg etterhvert å bearbeide problemet mitt sammen med andre i selvhjelpsgruppe og alene.

Angst - hva er egentlig det?

Synonymordboka foreslår ord som engstelse, nervøsitet, redsel, uro, bekymring, forskrekkelse, pessimisme, pine og skrekk. Hvis vi skulle beskrive opplevelsen av det å ha angst, er det vel ordet smerte som passer best. I faglitteraturen beskrives angst som å være redd for noe man ikke vet hva er, eller ikke klarer å tenke over hva er, noe som er irrasjonelt i øyeblikket. Det at vi ikke forstår dette vonde signalet, får oss ofte til å flykte fra de situasjonene hvor vi opplever angst - for eksempel steder med mange mennesker, kinoer, teatre, store plasser eller trange rom bare for å nevne noen.
De første filosofene, med Sokrates i spissen, så på angst som noe sunt - en del av livet. Han oppfordret folk til å bli kjent med seg selv, og for å klare det må vi tørre å bli kjent med problemet vårt.

I Angstringen ser vi på angst som et signal eller en veileder som kan lede deg inn på en sunnere kurs hvis du lærer deg til å lytte til det istedenfor å bekjempe det og skyve det fra deg. Signalet kommer gjerne når du ikke klarer å ta nok hensyn til egne følelser og behov lenger. Signalet er så kraftig og smertefullt at du er nødt til å ta det på alvor - eller ta deg selv og dine egne behov på alvor igjen før signalet roer seg - derfor kan vi kalle angst for en streng læremester eller en bestemt veileder. Uansett hva vi kaller det, er signalet til for vår skyld - for at vi skal komme videre med livet vårt.
Men går det virkelig an å se på dette smertefulle signalet som en ressurs?

I synonymordboka står det at ressurs betyr hjelpemiddel eller hjelpekilde blant annet.

I Angstringen har vi kommet frem til en måte å benytte angst som en mulighet for vekst eller som en drivkraft for vekst. For å få til dette, må vi gjennom en bevisstgjøring hvor vi erkjenner/blir klar over at vi har et problem, og så må vi selv eie problemet vårt. Erkjennelse er selve startknappen for alt selvhjelpsarbeid.

Etter at vi har erkjent problemet, må vi begynne å bearbeide det sammen med andre og alene. Når du bearbeider problemet ditt blir du etter hvert mer kjent med det, og du vil se smått om senn at problemet kan gi muligheter for vekst. Jeg sier "kan" fordi du må lytte til signalet, kjenne på smerten og lære deg til å sette ord på de følelsene som ligger bak de vonde symptomene du har hvis du skal få til en forandring i livet ditt. Husk på at det er du som skal forandre deg selv for en gangs skyld og ikke de andre.

I tillegg til å bevisstgjøre deg selv og bearbeide problemet ditt må du sette i gang en prosess, og du må føre prosessen videre. Vi snakker gjerne om en forandringsprosess, og at du må våge å være i bevegelse og forandring over tid.
For å huske dette bedre, kan du tenke på de tre "B`er":

1. Bevisstgjøring: Erkjenne og eie problemet.
2. Bearbeiding: Sette ord på følelser sammen med andre og alene i "her og nå-" situasjonen.
3. Bevegelse: Sette i gang en prosess som fører en videre.

Det som nå er et problem kan altså bli en ressurs. Det er altså en drivkraft for vekst hvis du er motivert for å forandre og velger aktivt å endre holdning til det smertefulle.

Velger du å bearbeide istedenfor å bekjempe, velger du å være aktiv deltaker istedenfor passiv mottaker (av hjelp), så vil det skje en forandring i livet ditt. Det har vi sett gang på gang. Det gjør vondt å forandre på seg selv, men vi vet at det går an!

Temaet for verdensdagen for psykisk helse i 2000 var "Tid for åpenhet". Men hvordan kommer verdifull åpenhet i stand? Kanskje er veien først og fremst å være åpen og ærlig overfor seg selv?! Først da kan vi forvente åpenhet hos andre.

Det er et tungt arbeid å ta tak i egne krefter og ressurser som ligger gjemt i mange års fortrengt angst. Dette arbeidet dreier seg ikke om å "ta seg sammen", men om å velge å bevisstgjøre seg selv, bearbeide problemet, og være i bevegelse over tid -de tre "B-ene" igjen. Vi tror at den beste hjelpen vi kan gi andre, er å være med og styrke hverandre i troen på at vi alle eier egne krefter og muligheter.

Dette sammen med det å tro på at et smertefullt signal ikke er en sykdom, men en sunn del av livet - noe som kan bli en drivkraft for vekst og en virkelig ressurs i livet ditt hvis du endrer holdning til det - denne grunnholdningen er helt avgjørende for å få noe ut av selvhjelpsarbeidet.
Hvis jeg skulle svare kort på om angst er en ressurs ville jeg si: Ja, hvis du klarer å være i en forandringsprosess over tid, så blir det etter hvert en ressurs for deg.

Signalet er i utgangspunktet positivt - det er bare vi som aldri har lært å tolke det. Derfor må vi gjennom en prosess før vi kan se at det virkelig er en hjelpekilde eller ressurs i livet vårt.