Det snakkes mye om angst, det er nærmest blitt et moteord. De fleste ukeblader har en liten spalte eller en artikkel om angst i nesten hvert nummer. Et fellestrekk for nær sagt alle råd er at det tar kort tid, ofte bare uker, før livet igjen er en dans på roser.

Det er også en ganske vanlig oppfatning at angst er en sykdom man blir påført utenfra og som derfor krever medisinsk/psykologisk behandling. Den som plages av angst kan lett gå inn i offerrollen og dermed bli pasifisert.

I Angstringen er vi redde for disse måtene å beskrive angst på. Ut ifra mye prøving og feiling har vi erfart at angst er et signal fra oss selv om at vi ikke tar følelsene våre alvorlig. Fordi signalet ofte føles irrasjonelt, fortrenger vi det helst. Dette fører til at vi utsletter vårt eget selvbilde.
Vi leser det i bladene og ser det på fjernsynet. Om kjendisene som har klart å oppnå et lykkeligere liv. Ukebladenes råd kan hjelpe for noen, men det er farlig å fremstille en løsning som om den passer for alle. For mange av dem vi har kontakt med blir det enda en nedtur med følelsen av å mislykkes. De har kun oppnådd å bruke en masse tid og penger på et utall teknikker og preparater.

Mange symptomer

Det kan føre med seg mange symptomer om man ikke tidlig nok tar signalet fra seg selv på alvor. Skjelving, hjertebank, kaldsvette, hetetokter, svimmelhet, pustevanskeligheter, spiseproblemer og muskelspenninger er noen eksempler. Symptomene kan være meget sterke og virke forferdelig skremmende. Det er viktig å merke seg at disse smertene og plagene er reelle selv om de har en psykisk årsak. Vi må ikke forveksle dette med hypokondri.

Andre symptomer er en konstant uro, noen er redde for mennesker, andre er redde for mangelen på mennesker. Fobier, det å ikke våge å oppsøke visse situasjoner eller være redd for bestemte ting, er også symptomer som angst kan føre med seg.

Den svarte flekken

Alf Prøysen skrev en gang en liten historie som han kalte "Je". Den begynner slik:
"Åkke er det som tusle uti redskapsbua?
- Je, svarte guttongen.
Med ett står´n som høggin i stein.
... Det er je som er je..., tenkjer´n.
De andre er de andre. Men inst inni hugu på meg sitt det en liten svart flekk, det er DET som er JE. Æille har slike små svarte flekker inni hugu på seg, og så står æille i midten av væla og ser rundt seg - og er je."

Denne historien gir et godt bilde av angst slik jeg selv opplever det. Jeg oppdaget også den svarte flekken, men mistet den ganske tidlig av syne. Alle beskjedene jeg ga til meg selv gjorde meg redd. Jeg unngikk etter hvert å lytte til mitt eget "jeg". Isteden var jeg opptatt av å lytte til hva de andre mente og trodde. Faktisk trodde jeg at jeg kunne forstå hva de andre følte. Jeg var alltid prisgitt de andre, og det ble ganske slitsomt. Min egen verdi ble lik null, og tilværelsen ble et kaos, helt uten mål og mening. Alt dreide seg om å kontrollere meg selv, slik at de andre ikke skulle se min utilstrekkelighet. Ensomheten ble total.

Det har kostet meg mange år med strev og tårer å komme dit jeg er i dag. Nå er jeg her, til stede, selv om det gjør vondt og jeg føler meg både utilstrekkelig og dum, selv om panikken raser i meg, selv om jeg blir redd når andre viser meg omsorg eller gir meg gaver. Jeg er meg, med min angst. Mitt liv er mitt ansvar, på godt og vondt.

Erkjenne egen angst

Underveis måtte jeg aller først erkjenne min egen angst. Det nyttet ikke å komme videre før jeg klarte å godta meg selv med angst, og det var det mest smertefulle jeg har opplevd.

Jeg vet at mange er uenig med meg i dette. Folk vil ikke ha angst, de vil ha det godt. Men det er ikke noe motsetning i dette. For å få utbytte av sin egen hverdag, må man først godta seg selv, erkjenne hvordan man har det her og nå og våge å være til stede i sin egen tilværelse. Dette kan ta lang tid, og først når man har klart dette, kan man begynne å bearbeide angsten.

Se egne ressurser

I Angstringen forsøker vi sammen å våge å bli kjent med angsten vår. Våge å se de ressursene som ligger gjemt i oss selv. Det innebærer at vi selv må ta ansvar, vi må ta et valg. Det nytter ikke å sitte stille og vente på at andre skal gjøre jobben. Det er en tøff oppgave, og jeg har selv mange ganger ønsket meg en vidunderkur som kunne gjøre meg angstfri.

I dag er jeg ikke angstfri, men jeg er kvitt angsten for angsten. Resten vil jeg beholde. Angsten er i dag min viktigste rettesnor, jeg har lært meg til å lytte til meg selv.

Jeg har funnet igjen "den svarte flekken" min.

Av Solbjørg Talseth, tidligere leder for Angstringen