Historien om Angstringen Norge handler om selvhjelp og nettverksbygging. Men den handler først og fremst om å forandre syn - både på angst, og på mulighetene for egen endring.

Lenge het det "bare nerver". Få satte ord på angsten, og den som slet med angstproblemer slet enten i det stille - eller ble behandlet. Det var ulike behandlinger, men alle hadde det felles at den som eide problemene i stor grad ble passiv mottaker av hjelp. Etter hvert vokste det fram et ønske om å finne en mer aktiv måte å møte angstproblemene på. Mennesker som strevde med angst begynte å jobbe sammen.

1986: Her i landet oppstod organisert   selvhjelpsarbeid for mennesker med angst på midten av 80-tallet - i Bergen og Trondheim, under betegnelsen "Bare angst". I Oslo startet arbeidet opp etter en liten annonse i Dagbladet (se faksimile), da hadde arbeidet i Trondheim vært i gang noen måneder. Annonsen i Oslo resulterte i mange henvendelser. Langt flere enn initiativtakerne hadde drømt om.

De første gruppene ble etablert, og et stort arbeid ble dratt i gang ut fra "prøve og feile"-metoden. Det fantes ingen oppskrift, men de som startet opp selvhjelpsarbeidet hadde en klar forståelse av at "fellesskap" og "gjensidighet" var viktige nøkler. Fra behandling til aktiv handling.

1987: Arbeidet befant seg fortsatt på kjøkkenbenkstadiet. I Oslo søkte man og mottok i 1987 for første gang midler fra Oslo kommune til selvhjelpsarbeidet for mennesker med angst. I 1988 flyttet det som senere skulle bli til Angstringen inn i egne lokaler.

1989: Representanter for dette nye selvhjelpsarbeidet fikk plass i noe som het "Programrådet for Frivillighetssentraler" (nå FRISAM). Dette var et viktig møtepunkt hvor ulike frivillige organisasjoner kunne tenke sammen og bidra til å skape lokale knutepunkter for frivillig arbeid - og et nasjonalt nettverk for disse knutepunktene. Det langsiktige resultatet ser vi nå. Svært mange av landets Frivillighetssentraler har tatt opp i seg selvhjelpstanken og huser i dag ulike selvhjelpsgrupper og Angstringer.

1989-90: Erfaring og læring ble systematisert, og en så at det også var nødvendig å endre nettverkets navn. Angstringen så dagens lys. I 1990 ble en skriftlig oppsummering og systematisering av selvhjelpsarbeid for mennesker med angst lagt fram først gang. Prøvingen og feilingen hadde båret frukter, og det som kunne se ut som kaos og tilfeldigheter viste seg å ha en struktur.

Dette ga økt selvtillit, og en visshet om at man faktisk hadde utviklet en selvhjelpsideologi.

Det var tid for å skape et navn som var lett gjenkjennelig, og som uttrykte noe det mest sentrale - nemlig nettverkstenkningen.

1991: Nettverket begynte å ta form, og initiativtakerne ble anmodet av Sosial- og helsedepartementet om å søke prosjektmidler for å spre erfaringene nasjonalt. Det resulterte i mye tankearbeid. Hva slags kunnskap og hvilke erfaringer skulle spres? Hvordan skulle spredningen skje? En intern prosess ble satt i gang - en prosess som man brukte tid på.

1993/94: Angstringen hadde fått en tydelig form. Grunnen føltes trygg, og det var tid for å gjennomføre det informasjonsspredningsprosjektet departementet hadde bedt om to år tidligere. Prosjektet omfattet en mediekampanje, en brosjyre og et betjent kontor. Det ble samlet mye kunnskap - og avdekket et kontinuerlig behov for informasjons- og erfaringsspredning. Virksomheten i disse prosjektårene skapte grobunn for det arbeidet som i dag drives ved Angstringen Norges informasjonskontor.

1995: Angstringen Trondheim inngår en samarbeidsavtale med Trondheim kommune, som gjorde det mulig både å ha en ansatt i Angstringen Trondheim og et lokale som gjorde det mulig å utvikle en møteplass for grupper og enkeltpersoner.

1996: Det ble etter hvert flere Angstringer. Den første landsdekkende konferansen for Angstringer ble holdt i 1996.

1998: På slutten av 90-tallet ble psykisk helse et politisk satsningsområde gjennom "Opptrappingsplanen for psykisk helse". Som et resultat av dette har Angstringen siden 1998 forvaltet informasjonsmidler fra Sosial- og helsedepartementet og Sosial- og helsedirektoratet.

For Angstringen ble det også klart at selvhjelp ikke bare er en arbeidsmåte for mennesker med angst. Erfaring hadde vist at dette er en måte å jobbe på for å håndtere egen hverdag, uavhengig av hva problemet "heter". Angstringen Oslo søkte derfor prosjektmidler fra Stiftelsen helse og rehabilitering (Extra-spillet) til prosjektet "Angst og selvhjelp - etablering av et nasjonalt ressurssenter for selvhjelp som metode. Dette bidro til at den frittstående stiftelsen Norsk Selvhjelpsforum (NSF) ble etablert i 1998. NSF arbeider med selvhjelp som metode, undervisnings- og kompetansespredning.

Angstringene rundt om i landet blir drevet utelukkende på frivillig basis. Man så etter hvert nødvendigheten av å ha et betjent kontor også i Oslo og ikke minst et knutepunkt som kunne ivareta det landsdekkende informasjonsarbeidet.

1999: Angstringen Oslo fikk midler til å ansette sin første lønnete medarbeidere. 50% kommunalt bevilget for å jobbe i Oslo, og 50% for å håndtere det nasjonale informasjonsarbeidet, med statlig bevilgning. Arbeidsmengden økte - og øker fortsatt.

2001: Sosial- og helsedirektoratet bevilget midler som gjorde det mulig å ansette en informasjonskonsulent i full stilling. Stillingen er lokalisert til Oslo-kontoret, mens arbeidsoppgaven er å drive landsdekkende informasjonsarbeid.

2002: Angstringen Oslo søkte igjen om prosjektmidler fra Stiftelsen helse og rehabilitering. Denne gang for å skape et levende nettverk av Angstringer for hele landet og bidra til utvikling av selvhjelpsarbeidet ved landets Frivillighetssentraler. Midlene kom, og Angstringen Norge ble etablert.

Gjennom dette prosjektet ble det tydelig at informasjonsvirksomheten ikke bare kan drives skriftlig - eller gjennom et sentralt informasjonskontor. Angstringens budskap formidles best ansikt til ansikt, og det er viktig å ha en stab av "reisende i angst og selvhjelp". Ansatte og frivillige deltar i dette arbeidet. Målet er å spre kunnskap om dette selvhjelpsarbeidet og å få i gang Angstringer der det er behov.

2003: Informasjonsmidler fra Sosial- og helsedirektoratet gjør det mulig å aktivt drive informasjonsarbeid nasjonalt. Dess mer informasjon som spres, slik at folk finner informasjon når de kan ha nytte av den - dess viktigere er det at det er stabil og sikker drift av informasjonstelefonen. Og ikke minst er det nødvendig å styrke det frivillige nettverket av Angstringer landet rundt.