Begrepet selvhjelp benyttes av mange ulike aktører og med ulike innfallsvinkler til arbeidet. Å bruke tid på å avklare begrepene, og hva man legger i dem, er viktig for å få til et konstruktivt arbeid.

Viktige felles faktorer for alt selvhjelpsarbeid:

• En selvhjelpsgruppe består av mennesker med felles problem.

• En selvhjelpsgruppe består av mennesker som har foretatt et eget valg om å gå inn i en endringsprosess og selv opplever et behov for å gjøre noe med egen hverdag.

• Selvhjelpsarbeidet bygger på den enkeltes ansvar for håndtering
  av eget liv.

• Selvhjelpsarbeidet bygger på en aktiv deltakerrolle.

• Selvhjelpsarbeidet bygger på den enkeltes egen motivasjon.

Dette er altså noe annet enn en aktivitetsgruppe eller en støttegruppe som har felles tema.

Selvhjelp er en arbeidsprosess som kan benyttes av den enkelte, alene eller i gruppe.

Utviklingen av selvhjelpsideologi og metode har gått over svært mange år. De teoretiske rammene for dette arbeidet ble ikke laget før etter mange års prøving, feiling og oppsummering.

Fra passiv mottaker til aktiv deltaker

Mange har gjennom det å ha et livsproblem gått inn i en passiv tilstand. Selvhjelp handler om prosessen fra å være passiv til igjen å bli en aktiv deltaker i eget liv. Det dreier seg om prosessen fra å la problemet ta styringen til selv å ta tilbake kontrollen over opplevelsen av egen hverdag.

Som passivt offer for en tilstand er maktesløshet, likegyldighet og avhengighet ord som kan beskrive det en opplever. Selvhjelp kan beskrives som den prosessen som gir den enkelte en mulighet til å "finne igjen" og gjenerobre egne krefter og igjen bli levende og deltakende. Selvhjelp er en arbeidsmetode, en måte å forholde seg til et problem på. Selvhjelp handler om å være underveis og ikke om å finne ferdige og statiske løsninger

Det ligger et verdisyn til grunn i alt selvhjelpsarbeid:
Det enkelte individ har krefter i seg til å endre egen livssituasjon. Alle har noe å bidra med i sin egen prosess.

Selvhjelp handler om å mobilisere egne krefter, om å hente fram ressursene og mulighetene som finnes i den enkelte.
Angstringen definerer selvhjelp slik;

"Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne fram til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre det i den retning en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess, fra passiv mottaker til aktiv deltaker i eget liv."

Som en forutsetning for selvhjelpsarbeidet ligger empowerment-tankegangen. Når vi snakker om dette legger vi følgende definisjon av empowerment til grunn:

"Empowerment er den prosessen som er nødvendig for å styrke og aktivere evnen til å tilfredsstille egne behov, løse egne problemer og skaffe seg de nødvendige ressursene for å kunne ta kontroll over eget liv." (Talseth, 1997)

Dette er et grunnsyn som gjør varige endringer mulig. Ved å benytte selvhjelp- og empowerment tenkning som plattform for arbeidet for eksempel i en frivillighetssentral vil man bidra til styrking av den enkelte, og gi den enkelte muligheten til å mobilisere sine egne krefter.

Utgangspunktet for selvhjelpsarbeidet er virkeligheten

Mange tradisjonelle modeller for endringsarbeid tar utgangspunkt i fokusering enten på problemet, eller i fokusering på en framtidig løsning. Selvhjelp tar utgangspunkt i den faktiske virkeligheten og den individuelle og subjektive opplevelsen av denne. Det å bli kjent med den virkeligheten man skal forholde seg til, med åpenhet og klare ord, tydeliggjør mulighetene for endring.

I arbeidet i den enkelte selvhjelpsgruppe er det viktig å vektlegge en gjensidig respekt for hverandres virkelighet og la ulikhetene i opplevelse gi muligheter for vekst i gruppa.

Bevisstgjøring - om å bli kjent med sitt eget problem

Selvhjelp er aktiv bevisstgjøring. Vi bruker hele tiden ord. Ordene kan vi bruke for å snakke oss bort, eller for å komme nærmere virkeligheten. Ord har liten verdi hvis de ikke fører til handling. Mellom ordene og handlingene foregår bevisstgjøringen.

Bevisstgjøring

Erkjennelse av at man har et livsproblem man må forholde seg til og gjøre noe med. Det å bli noe bevisst og erkjenne det fører til ansvarsmobilisering og til det å ta ansvar for eget liv.

Bearbeiding

Bli kjent med problemet ved å sette ord på det, dele det opp i håndterbare elementer:
Sette "de riktige ordene" på problemet, dvs ikke alene snakke om symptomer, men beskrive opplevelsene som ligger under symptomene. Å bearbeide står i sterk kontrast til å bekjempe.

Bevegelse

Ved å ha vært gjennom en bevisstgjøring og ved å ha startet på en bearbeidingsprosess, blir det mulig å få til endring - å være i bevegelse.
Denne forandringen oppleves ikke alltid god - den kan åpne gamle sår. Det at det ofte gjør vondt å stå i denne prosessen forteller at prosessen er virksom. Forandringer kan være smertefulle.

Ressursen i selvhjelpsarbeidet finnes i problemet.

Når man tenker denne tanken for første gang kan den kanskje virke "hånlig" eller rett og slett dum. Det er i frigjøringen av kreftene vi bruker på å kontrollere et problem, late som

om det ikke er der, gå rundt grøten og tenke på at dette burde jeg gjort noe med, ressursene finnes. Våre egne krefter. Problemet kan brukes som signal, ved at man våger å undre seg over situasjonene.

Ved å bli kjent med problemet frigjøres krefter som inntil da ble brukt på å holde de vonde og vanskelige følelsene på avstand, krefter som ble brukt på å unngå og på å bekjempe det smertefulle.

Selvhjelpens kjerne er å tørre å bli kjent med sitt eget problem. Noen vil nok si at de vet hva slags problem de har, at de kjenner det. Men vet vi egentlig hva det består i, har vi et bevisst forhold til det vi karakteriserer som et problem ? Eller har vi satt det bort i et "hjørne av oss" som en klump, eller uhåndterbar masse ? Å skulle forandre en tilstand betyr smerte, men å bli kjent med smerten gjør den oftest mindre skremmende.

Selvhjelp handler om å ta eierskap
til problemet !

Eierskap er noe vi har et positivt forhold til, vi vil gjerne eie. Hvis vi også velger å eie vår egen smerte, åpner det seg muligheter for forandring. Utgangspunktet for selvhjelpsarbeidet er at det er seg selv man skal forandre, ikke de andre.

1. Eierskap

2. Ansvar

3. Muligheter

Selvhjelp er ikke å lete etter årsaker, men å aktivt forholde seg til virkeligheten her og nå. Vi går ut av "offerrollen" ("Dette er påført meg") og tar ansvar for våre handlinger ("Hva lar jeg dette gjøre med meg?") og tar derigjennom ansvar for egen hverdag.

Valg

Det å erkjenne at man har et problem og eie det selv, er viktige forutsetninger for å kunne aktivere egne ressurser i hverdagens ulike valgsituasjoner. Når erkjennelse og eierskap er "på plass", er det mulig å få til varige endringer i livet sitt, endringer som på sikt kan føre til bedre livskvalitet.

Det man har tatt et bevisst eierskap til, erkjent og bevisstgjort, blir det umulig å forholde seg passiv til.

Å våge

Å ta en sjanse er å miste fotfeste en liten stund.
Å ikke ta en sjanse er å miste seg selv.

Søren Kierkegaard

Prosess

Selvhjelpsideologi er prosessorientert arbeid. Målsettingen er å være i forandring og utvikling. Det handler om prosessen fra å bevege seg ut av passiviteten til å bli aktiv i eget liv. Trinnene i denne prosessen er delvis beskrevet tidligere som bevisstgjøring, bearbeiding og bevegelse. En annen innfallsvinkel er punktene under som vi vil gå litt nærmere inn på.

1. Erkjennelse

2. Motivasjon

3. Aktivt valg

4. Forandring

Erkjennelse

Ingen kan bearbeide noe de ikke har erkjent. Erkjennelse er startknappen for all selvhjelp. Det sentrale ved erkjennelsen er at den bidrar til å bringe oss over i en aktiv tilstand.

Motivasjon

Men å ha satt ord på problemet er ikke nok. Det må være en vilje og et aktivt valg tilstede hos det mennesker som ønsker å forandre sin livssituasjon.

Motivasjon er noe av det mest sentrale i selvhjelpsarbeidet. Det er et sprang fra å ha erkjent et problem til å være motivert for å gå inn i en forandring.

Det er med bakgrunn i dette vi sier at ingen kan henvises til en selvhjelpsgruppe. Arbeidet er bygd på den enkeltes egen motivasjon. Selvhjelpsgrupper må aldri bli et tilbud fra det offentlige, men gjøres kjent og dermed mulig for det enkelte menneske.

Den virkeligheten man har og kjenner, kan selv om den oppleves svært problematisk, være trygg. Enhver endring kan oppleves truende.

Aktivt valg

Det kan gjøre vondt å velge, men det er helt nødvendig:

Sånn vil og kan vi/jeg ikke ha det lenger. Dette vil og skal jeg gjøre noe med. Man må våge å bli kjent med smerten.

Forandring

En løsning kan sees på som noe som er endelig, noe avsluttet. Å være i forandring er en kontinuerlig prosess. Leter man etter løsninger alene, kan man komme til å måtte gjøre det om igjen og om igjen.

Ikke alle livsproblemer har løsninger, men kan håndteres og mestres på en ny måte.

Øyeblikket

Selvhjelp foregår i øyeblikket i "her -og- nå" situasjonen.

Øyeblikket er verktøyet i selvhjelpsarbeidet.

Selvhjelp er hardt arbeid. Å sette ord på situasjonen akkurat der og da, eller her og nå. Det er veldig lett og snakke om noe annet, hvordan det var i går, eller hvordan det kommer til å bli i morgen. Men det er en måte å unnvike problemet på, fordi man ikke forholder seg til situasjonen man akkurat er opp i. Å forsøke å være tilstede i situasjonen og sette ord på sine opplevelser er det som kan bidra til å splitte et problem opp i mindre biter som det er mulig å forholde seg til.

Det "banale" er det sentrale i selvhjelpsarbeidet.

Selvhjelpsarbeid handler om:

• Hva skjer med oss i samspill med andre mennesker ?

• Hvilke følelser oppstår i situasjonene ?

• Det handler om å tørre å bli såret, kanskje komme til å såre noen, bli oppgitt, frustrert, lei seg, glad, opprømt. Det er viktig å snakke om hvor vanskelig det er å være ærlig, hvordan det er å føle seg dum, tråkka på, sint, provosert, eller hvor vanskelig det kan være å komme til å provosere noen.

• Underveis er det viktig å tørre å være usikker, undre seg og ikke vite løsningen.

Forventninger

For å få til viktig endringsarbeid for den enkelte er det nødvendig å bruke tid på forventninger. Man må snakke om at selvhjelp tar tid og gjør vondt. Å starte opp en selvhjelpsprosess med forventninger om raske løsninger gir ingen forandring.

I en selvhjelpsgruppe er den enkeltes ulike forventninger et godt utgangspunkt for dialog. Det at man oppfatter ting forskjellig, og dermed har forskjellige erfaringer å bringe inn i fellesskapet, gir materiale man kan bygge på i det videre arbeidet !

Om forskjellen på symptomer og følelser

Når vi sliter med et livsproblem, er det lett å bli sittende å snakke om symptomene:

Om den dårlige magen, om den stramme nakken, svimmelhet, nummenhet osv. . Det er lett å snakke forbi det som er vanskelig, ikke sette ord på de "riktige tilstandene".

Eksempelvis:

• At man er redd for ikke å være bra nok.

• At man blir såret.

• At man opplever ikke å bli hørt, at erfaringene man sitter med ikke er verdt noe.

• At man ikke mestrer jobben.

• At man er redd for å bli avvist.

• At man er redd for ikke å bli forstått.

Det handler om avmakt, redsel, å føle seg dum, liten, usynlig, synlig. Det er dette vi må ha fokus på. Det er ut fra opplevelsene av "grunnfølelsene", ikke symptomene vi kan arbeide videre.

Til slutt repeteres de grunnleggende prinsippene for alle selvhjelpsgrupper:

1. Den bygger på den enkelte deltakers iboende ressurser.

2. Den tar utgangspunkt i deltakernes erkjente, felles problem.

3. Den bygger på at den enkelte deltaker opplever et behov for å bearbeide sitt problem, er motivert og har foretatt et valg om å delta aktivt.

4. Alle deltar på eget ansvar.

5. Gruppene bygger på gjensidighet, likeverd og toleranse.

6. Gruppene bygger ikke på formynderi.

7. Gruppene bygger på aktiv deltakerrolle, ikke passiv mottakerrolle.

8. Gruppene bygger på kommunikasjon om følelser og tanker den enkelte har.

9. Arbeidet bygger på åpenhet, men ikke mer enn deltakerne selv vil eller er klar til.

10. Deltakerne har taushetsplikt og meldeplikt.

11. Gruppene legger opp til vekst for den enkelte innenfra. Ikke ved at det kommer noen utenfra eller ovenfra og skal hjelpe, veilede eller lære opp.

12. Gruppen er en aktiv arbeidsgruppe.

    (S. Talseth, i St.meldnr. 16 1993/ 94)
    "Lat ikkje graset gro att millom grannar"
    

Av Eli Vogt Godager. Hun er en av stifterne til Angstringen Norge og er ansatt som rådgiver i Norsk Selvhjelpsform

Stiftelsen Norsk selvhjelpsforum ble opprettet i 1998. En hadde sett at erfaringene gjort i Angstringen var anvendbare også for andre og at etableringen av en stiftelse ville bidra til en generalisering og systematisering som kunne bringe selvhjelpsarbeidet fremover.

NSFs formål er å være et nasjonalt kompetanse- og ressurssenter for bruk av selvhjelp.

Norsk Selvhjelpsforum (NSF)

Norsk Selvhjelpsforum driver på oppdrag av helsedirektoratet Selvhjelp Norge - Nasjonalt knutepunkt for selvhjelp

http://www.selvhjelp.no

Selvhjelp for hjelpere - hjelperstyrking