Angst og selvhjelp - noen sosialantropologiske betraktninger

Følgende innlegg ble holdt av Frøydis Eidheim fra Norsk institutt for by og regionforskning (NIBR) - mars 2000 på Soria Moria. Frøydis har gjennomført en forstudie om Angstringen og vårt arbeide sett fra en sosialantropologisk synsvinkel.

Innledning

Først av alt vil jeg få lov til å takke for at jeg er bedt hit i dag. De siste månedene har jeg holdt på med et forprosjekt til et studium av selvhjelpsmetoden i Angstringen, finansiert av Norsk Selvhjelpsforum og min arbeidsgiver, Norsk institutt for by- og regionforskning. Dette forprosjektet har til hensikt å finne en egnet innfallsvinkel til et forskningsrettet arbeid som kan belyse filosofien og framgangsmåter i Angstringens selvhjelpsarbeid, og ikke minst søke å klargjøre menneskers erfaringer med å delta i Angstringen som et ledd i bearbeidelsen av egen angsttilstand. Mitt arbeid begrenser seg som sagt til et forprosjekt i første omgang, og jeg er derfor mer opptatt av å sette meg inn i denne arbeidsformen og drøfte potensielle tilnærmings-måter omkring angst og selvhjelp, enn å antyde svar og konklusjoner.Dette foredraget vil gi noen smakebiter fra arbeidet hittil.

Det er viktig for meg å få sagt at jeg har blitt tatt meget åpenhjertig i mot av folk i Angstringen - jeg har fått være med på kontaktmøter, møter i koordineringsgruppa, oppstart av selvhjelpsgruppe og ulike seminarer i regi av Angstringen. Ikke minst har enkeltpersoner stilt opp til intervjuer med meg og sjenerøst delt av sine livserfaringer - også de meget, meget smertefulle erfaringene fra eget liv, og erfaringer fra strevet med å finne meningen med disse og måter å forsøke å håndtere dem på. Denne åpenhjertigheten og sjenerøsiteten har vært av stor betydning for mitt arbeid og jeg vil benytte anledningen til å takke hver i sær for dette.

Kort om sosialantropologi

Jeg er altså utdannet sosialantropolog og arbeider som samfunnsforsker. Hva kan så sosialantropologi bidra med her? Angst, ulike angstlidelser og behandlingen av dem har jo først og fremst vært helseprofesjonenes domene i vår kultur - det er psykologenes, psykiaternes og legenes bord, og deres terapi retter seg normalt mot enkeltpersoner. Angst er også et tema for filosofer og teologer. Angst blir da sett som eksistensvilkår for menneskeheten. Imidlertid er det jo slik at angst som en dramatisk og smertefull individuell opplevelse også oppstår i sosiale relasjoner og situasjoner av ulik art.

Sosialantropologen Fredrik Barth har skrevet en bok med tittelen Andres liv og vårt eget. Denne tittelen behøver ikke utelukkende å sikte til en sammenlikning mellom det vi her på berget oppfatter som oss selv versus folk i andre kulturer langt vekk. Vi mennesker befinner oss uopphørlig i situasjoner hvor skillet mellom et oss og et andre, eller skillet mellom jeg og de andre lages. De som går i Angstringen befinner seg derfor også både i en jeg og de andre situasjon, og i en oss situasjon - vi med angst, vi som går i Angstringen, og de andre situasjon - de andre som ikke har angst, tilsynelatende. Slike forskjeller som vi mennesker hele tiden skaper og reproduserer er viktig materiale i studier av samhandling og kultur.

Variasjonsbredden i menneskers liv er enorm, og det er hva disse forskjellene kan bety for det enkelte menneske og hans eller hennes livsverden, vi er opptatt av å forstå og analysere. Hvert samfunn representerer en egen måte, bygget opp gjennom generasjoners arbeid og erfaring i å tolke verden, innrette samfunnet, møte utfordringer av mange slag og ikke minst finne meningen med livet. Ulike befolkningsgruppers og enkeltmenneskers liv kan betraktes som et prosjekt - et forsøk på, og bestrebelser på det å leve. Når en sosialantropolog studerer samfunnsliv, enten det er hos indianere i Amazonas eller hos deltagere i Angstringen i Oslo, er det altså mange av de samme overordnede spørsmålene vi er opptatt av å forstå.

Når jeg nærmer meg fenomenet angst og selvhjelpsvirksomhet i Angstringen tar jeg utgangspunkt i deltagernes egne handlinger, tanker, erfaringer og fortellinger omkring angst og selvhjelpsvirksomhet, for i det hele tatt å kunne lære noe om hvordan ulike individuelle livshistorier og livshendelser kan utløse det samme fenomenet - angst - og hvordan kollektiv bearbeiding av dette fenomenet kan skape nye erfaringer. Som kontrast til psykologer og psykiatere som normalt behandler konkrete mennesker for deres angstsymptomer og de underliggende årsaker til dette, er min rolle mer å søke å forklare den kommunikasjon og de symbolsystemer som folk som kommer til Angstringen skaper og forholder seg til. Kort sagt: En sosialantropolog kan selvsagt ikke påta seg en rolle som terapeut og dermed heller ikke bedømme en eventuell terapeutisk virkning av Angstringens arbeidsmåter.

Angstringen

Hvem er så folk i Angstringen? I Angstringen kommer folk med høyst ulike livssituasjoner og med et mangfold av livshistorier bak seg. Det er nesten like mange kvinner som menn, og hovedtyngden av deltagerne ser ut til å være i alderen 25-55 år. Felles er imidlertid at de har kommet til Angstringen fordi de har angst, og fordi de opplever angsten som så alvorlig og så plasskrevende, eller dominerende i sine liv at de har kommet til at dette må de forsøke å gjøre noe med. Vi må anta at folks ønske og håp er å få det bedre enn det de har det. Hva slags angst folk opplever at de har er høyst forskjellig. Hvordan folk har hørt om Angstringen varierer alt fra at man har tatt med seg en brosjyre fra et apotek eller et legekontor, lest om det i et ukeblad eller en avis, til at ens lege eller psykolog har foreslått det. Folk bruker som regel å ringe til Angstringen hvor de får informasjon om selvhjelpsarbeidet og hvordan man arbeider i Angstringen. Etter en slik informasjonsrunde eller to kan man velge om man vil sette seg på venteliste til å være med i en selvhjelpsgruppe. Fra folk har tatt initiativ til å kontakte Angstringen for første gang inntil de dukker opp på det første gruppemøtet, har de allerede foretatt seg noe som kan utløse endring og læring. Når et menneske søker hjelp for sin angst, har det mer eller mindre bevisst tatt standpunkt til noe de bærer på - noe som forteller dem at de trenger hjelp til å håndtere sitt jeg i forhold til andre. Dette forteller meg at vi står overfor et fenomen som med fordel kan studeres i relasjonelle perspektiver.

Folk beskriver angst på mange forskjellige måter. Angstsymptomene beskrives som hjertebank, panikkfølelser, kvalme, åndenød, uvirkelighetsfølelse, en overveldende redsel uten at man skjønner hvor redselen kommer fra eller hva man er redd for. Symptomene er så sterke at mange forteller at de blir redde og får panikk bare av tanken på symptomene i seg selv. Så dramatisk kan symptomene framstå at folk tror at de er i ferd med å dø, at de får hjerteinfarkt, eller at de er i ferd med å bli gale og miste vettet fullstendig. Noen beskriver det som det verste de har opplevd, at ingen som ikke har erfart angst, kan skjønne hvordan det oppleves etc. Mange forteller dessuten at angstopplevelsene lenge har vært noe de har forsøkt å skjule for sine omgivelser, og at de har forsøkt å holde det ut og takle det på egenhånd. Andre igjen kan fortelle at angst-problemene kastet dem ut i en panisk jakt på hjelp - at de har forsøkt alle slags midler og metoder for å bli kvitt angsten sin, uten å ha lyktes.

Mange forteller at de forsøkte å ordne seg slik at de slipper unna situasjoner som de erfaringsmessig opplever angst i - det kan være alt fra å utelukke seg selv fullstendig fra sosiale situasjoner - man går aldri i selskaper, på kino eller sitter sammen med andre og spiser lunsj f.eks. Noen forteller at de forsøker å gjøre seg usynlige - på jobben kan man stikke seg vekk, være slik at man nesten ikke blir lagt noe særlig merke til, eller man forsøker febrilsk å unngå å bli satt til oppgaver man synes er for utfordrende. Noen har det slik at de også må unngå butikker, å kjøre bil, ta t-bane, gå til tannlege og frisør etc. Noen kan fortelle at de har vanskelig for å slippe andre mennesker inn på seg følelsesmessig. Noen beskriver angst som noe de har hatt mesteparten av livet, andre at angsten er noe som har kommet snikende og blitt verre og verre. Andre igjen kan fortelle at de lenge trodde at de var somatisk syke, for eksempel at de hadde hjerteproblemer, noe feil med åndedrettet eller liknende. og at det mer gradvis har gått opp for dem at det er angst de sliter med, gjerne etter uttallige helsesjekker uten påviselige fysiske funn. Atter andre kan fortelle at de helt plutselig har fått en så kraftig kollaps at de har skjønt at det har feilt dem noe psykisk.

Til tross for den store variasjonen som råder med hensyn til hvordan angst opptrer og arter seg for forskjellige mennesker, forteller omtrent alle som sliter med angst om hvordan selvfølelsen rammes av til stadighet å oppleve at en ikke takler og klarer det samme som alle andre behersker tilsynelatende ubesværet og med letthet i sine liv. De fleste forteller også om hvordan angsten griper inn og gir grunnleggende preg til deres relasjoner til andre mennesker.

Vi kan si at mennesker med angst har kommet opp i en livssituasjon, eller tilstand, der deres individuelle problemer mer eller mindre har tatt overhånd. De symptomer de opplever og de reaksjoner de mener å møte i sine omgivelser, har ført dem inn i ensomhet og innsnevret mulighetene for å oppleve fellesskap med andre. Mange har festnet i en forståelse av eget jeg og egne livsbetingelser som drastisk reduserer deres livskvalitet og handlingsrom. Angst kan med andre ord beskrives som en følelsesmessig tilstand som utløser marginaliseringsprosesser i form av tilbaketrekning emosjonelt, sosialt og praktisk.

Etter å ha snakket med mange mennesker i Angstringen og vært tilhører på en rekke møter, har jeg samlet på en rekke fortellinger om hvordan angst oppleves og arter seg for ulike mennesker, og ikke minst, erfaringer fra deres bestrebelser med å finne fram til hvordan de kan leve med angsten å få en bedre hverdag. Folk har selvsagt gjort seg mange tanker og refleksjoner om hvorfor de sliter med angst og hvordan de må forsøke å leve for å få det bedre. Vi skal se på noen vanlige måter å snakke om angst på:

Jeg har alltid gjemt meg.
Jeg har aldri vært meg selv.
Jeg har ikke turt å vise meg fram.
Jeg har ikke stått fram som den jeg er.
Jeg har alltid hatt vanskelig for å si fra og være tydelig.
Jeg har ikke fått tatt plass.
Jeg har alltid hatt vanskelig for å si fra hva jeg egentlig mener og føler.
Jeg har tilpasset meg alle andre.
Jeg har skjult følelsene mine for andre.
Jeg har vært flink til å spille mange roller, men hatt veldig vanskelig for å være meg selv.

Dette er interessante utsagn som forteller noe om hva som forstås som årsaker til angst. I dette ser vi at folk opplever at de har et selv eller et jeg som er noe annet og mer sannferdig og ekte enn det de får artikulert og realisert i det livet de lever. Dette "autentiske selvet" er mer og mindre innestengt og finner ikke mulighet for å uttrykke seg ekte og sannferdig overfor andre mennesker eller i verden som sådan. Dette gapet mellom et sannferdig og egentlig jeg og hvordan dette jeget hindres i å komme til uttrykk og artikuleres i livet en lever, forstås som en årsak til angst. Dette jeget består blant annet av følelser, og følelsene en har, anses som sanne og som kilde til innsikt om en selv. Denne årsaksforståelsen danner også på mange vis "oppskriften", eller det vi kan kalle modellen, for hvordan man kan forsøke å bearbeide angst: Når mennesker i Angstringen forteller hva som har hjulpet dem i å bearbeide angsten, er det nettopp gjennom å øve seg opp i å kjenne etter egne følelser og synspunkter i konkrete situasjoner og også tørre å sette ord på dem og artikulere dem overfor andre - og dermed også overfor seg selv.
Angstringen kan på mange måter sees på som et verksted for produksjon av mening. Det er et verksted hvor deltagerne får anledning til å sette ord på tanker og følelser - de får anledning til å komme fram med sitt indre rom, med sitt selv. Disse blir gjenstand for kommentarer og fortolkninger av de andre i gruppa, og gir således materiale til egen indre samtale om hvordan en skal fortolke og forstå det som opptar en.

Selvhjelp

Selvhjelpsvirksomhet er på ingen måte et nytt fenomen. Historisk vil vi finne mange former for selvhjelpsvirksomhet med ulike siktemål og organisasjonsformer. I forrige århundre for eksempel kunne enkeltpersoner i et kystsamfunn gå sammen og betale noen summer til en felleskasse som skulle fungere som forsikring for fiskebåtene deres. Den som eventuelt var uheldig å miste båt og bruk, kunne få hjelp til å starte på nytt igjen med midler fra denne felleskassa. Dette var en enkel og elementær form for selvhjelpsvirksomhet, men vi kjenner igjen mange trekk ved dagens selvhjelpsvirksomhet: Enkeltmennesker får utfordringer som de vanskelig får til å løse på egen hånd. Sammen med andre i lik situasjon, med tilsvarende problemer eller utfordringer, kan den enkelte imidlertid bli i stand til håndtere disse. Det utvikles en slags gjensidighet mellom egennytte og fellesnytte.

Helt essensielt kan vi si at selvhjelp baserer seg på en tro om at alle mennesker kan streve etter å forme sin egen skjebne og egne livsforhold. Sentralt står også forestillingen om at individuell innflytelse for eksempel i forhold til egen livssituasjon eller egne livsforhold, i forhold til et marked, eller myndigheter, best kan skje i forening med andre mennesker i samme situasjon som en selv. Selvhjelpsorganisasjoner vil ofte være opptatt av å fremme læring og utvikling for dem som deltar. Med eget ansvar menes det at enkeltmedlemmer forutsettes å ta ansvar for sammenslutningens eller organisasjonens etablering og utvikling. Basisenheten i selvhjelpsvirksomhet vil ofte være medlemmet eller deltageren. Deltakelse i selvhjelpsvirksomhet forutsetter som regel likhet eller likestilling i forhold til spesifikke og definerte utfordringer.

Etter framveksten av velferdsstaten, forsikringsselskaper, svære samvirkeorganisasjoner etc. har ikke menneskene i vår del av verden de samme behovene for å gå sammen på individbasis for å sikre materiell trygghet i tilværelsen, noe som gjerne var utgangspunktet for den tidligste selvhjelpsvirksomheten. I dag ser vi at det også er andre menneskelige utfordringer og behov som søkes håndtert med selvhjelpsvirksomhet - i dag har også menneskers sosiale og mentale velbefinnende blitt et sentralt tema for selvhjelpsvirksomhet, slik vi for eksempel kjenner det fra Angstringens virksomhet.

Angstringen er ingen tradisjonell menneskelig frigjøringsbevegelse, kanskje vi heller kan si at Angstringen arbeider med det vi kan kalle selvaktualisering og livspolitiske spørsmål? La meg belyse dette nærmere ved hjelp av sosiologen Anthony Giddens perspektiver:
Ideer om menneskelig frigjøring

I tradisjonell frigjøringstenkning har man vært opptatt av at mennesker må frigjøres fra dogmatiske tradisjoner, det være seg religiøse, økonomiske, sosiale eller kulturelle tradisjoner. I ulike former for frigjøringstenkning slik vi kjenner det fra både radikale, liberale og konservative bevegelser vil man på en eller annen måte være opptatt av å frigjøre individer fra begrensninger som former deres livssjanser. I frigjøringsbevegelser vil man ofte være opptatt av å beseire eller å overvinne herskende individer, grupper og forestillinger i samfunnet. I frigjøringsideologier har man oftest et hierarkisk maktbegrep - forstått som individers eller gruppers evne til å utøve makt over andre. I frigjøringsbevegelser vil man derfor være opptatt av å kjempe mot utnytting, ulikhet og undertrykkelse. Rettferdighet, likhet og deltagelse er det man vil kjempe for. Frigjøringsideologi og bevegelser vil være opptatt av å overkomme utnyttende, asymmetriske og undertrykkende sosiale relasjoner - de orienterer seg grunnleggende sett bort fra noe, heller enn i retning til noe. En aktuell frigjøringssituasjon gis med andre ord sjelden et konkret innhold, man er mer opptatt av det man er motstander av. Det mobiliserende prinsippet i frigjøringsideologi vil være prinsippet om menneskelig autonomi og forestillingen om at individer er i stand til selvstendig og fri handling, men under ansvar - i overensstemmelse med forpliktelser til et fellesskap og ideer om rettferdighet.

Livspolitikk og selvaktualisering

Modernitetsteoretikeren Giddens hevder at vår senmoderne tid bærer preg av at mennesker er opptatt av det han kaller for livspoltiske spørsmål. Denne opptattheten av livspolitiske spørsmål tar ofte form av at mennesker er meget opptatt av livsbestemmelser og livsvalg. Noen av de viktigste valgene og bestemmelsene som mennesker i vår tid er opptatt av, er de som angår vår egen identitet (self-identity). I et slikt perspektiv blir makt og myndighet noe som er iboende i alle mennesker, heller enn noe rent hierarkisk - som noe noen har og andre ikke. I senmoderniteten er mennesker opptatt av å skape moralsk akseptable livsformer som fremmer det han kaller selvaktualisering. Det er stor oppmerksomhet omkring temaer og spørsmål av typen: Hvordan skal vi eller bør vi leve? Hvem ønsker jeg å være? etc. Dette er sentrale spørsmål som kontinuerlig stilles i vår tid. Valg og bestemmelser knyttet til disse spørsmålene er avgjørende. Disse bestemmelsene virker inn på vår egenidentitet - vår egenidentitet er derfor noe vi finner fram til og oppnår gjennom refleksivitet, eller tenkning. Vi "lager" oss selv som personer gjennom refleksivitet. Selvet og kroppen er blitt noe man kan "arbeide" med. Vi må dessuten skape og forme fortellinger om oss selv som endres og opprettholdes gjennom tankevirksomhet. Det er disse fortellingene som skaper integrasjon i våre liv. Vi må utvikle indre autentisitet.

Vi kan kjenne igjen en del av Angstringens ideologiske fundament og arbeidsmåter i disse idealtypiske beskrivelsene av frigjøringsideologi versus selvaktualiseringsideologi: Helt avgjørende for Angstringens ideolog er at de er en selvhjelpsorganisasjon og ikke en interessepolitisk organisasjon. I Angstringen skal folk arbeide med sin egen angst sammen med andre - å arbeide for andre eller arbeide med interesse- eller samfunnspolitiske spørsmål kan skje på andre arenaer. Det er behovet for egenutvikling som skal være grunnlaget for å delta, det advares sterkt mot at noen skal begynne å se seg selv som hjelpere. Angstringen opererer ikke med medlemmer, men med deltagere. Folk skal delta i Angstringens selvhjelpsgrupper og organisasjonsarbeid så lenge de selv ønsker og har utbytte av det. Et hvert menneske har iboende ressurser og muligheter for å aktivisere disse, ifølge Angstringen. På denne måten blir makt, eller myndighet en iboende mulighet i ethvert menneske. Selvhjelpsarbeidet, som foregår i gruppene, ser ut til å kunne bidra til nye fortolkninger og ny kunnskap om eget jeg, egen livskontekst og egne muligheter i livet.

Avslutning

Denne forstudien omkring angst og selvhjelpsvirksomhet i Angstringen har gitt erfaringer og tanker om hva et videre forskningsprosjekt om denne problematikken bør søke å klarlegge.

Det bør arbeides videre med å finne fram til egenskaper ved Angstringen som får folk til å ta kontakt, bli der og delta i de aktiviteter og diskurser som er karakteristiske for samværet der. Et slikt arbeid må videreføres gjennom å observere kvaliteter og egenskaper ved samværsformene gjennom tilstedeværelse og observasjon, samt å lytte til de fortellinger som enkeltmennesker forteller om sin tilstand og sine erfaringer som deltaker i Angstringen. Dette vil gi innblikk i Angstringens systemiske egenskaper – sentralt her er å klarlegge hvordan enkeltmenneskers ulike forståelse av egen tilstand artikulerer med den fellesdiskurs som er karakteristisk for samværsformene i dette systemet. Samværsformene og diskursene vil også føre nyankomne inn i en kognitiv dimensjon som uttrykker mange aspekter, eksempelvis forholdet mellom den indre og den ytre verden, hvordan ordne, sette navn på individers forhold til fellesskapet etc. Den videre forskningen må dessuten arbeide videre med hvordan nyankomne føres inn i de mange preetablerte kognitive aspekter ved systemet som er viktige for å forstå dets ideologi, arbeidsform og sosiale praksis.

Disse foreløpige erfaringene fra og innblikkene i Angstringens egenskaper gir muligheter til å arbeide videre med å finne en modell som vil kunne gi en mer helhetlig analyse av dens virksomhet. En analyse som vil vise Angstringens egenart som et helsetilbud, og spesielt belyse de systemiske egenskapene som er innebygget i dens virksomhet, og som forteller om forutsetningene for dens kontinuitet.

Mer om denne forstudien som er gjort i Angstringen kan du lese i NIBR-notat 2000:112

Meny