Intervju med Solbjørg Talseth mars 2002
Av Nina Strand, Tidsskrift i Norsk Psykologforening

Vi ville ikke protestere mot noe. Dette var ikke noe opprør mot det etablerte behandlingsapparatet. Vi ønsket bare å treffe andre i samme situasjon, og se om vi kunne gjøre noe med angsten. Dette sier Solbjørg Talseth, daglig leder av organisasjonen Angstringen, og Norsk selvhjelpsforum. Sammen med tre andre rykket hun i 1986 inn en kontaktannonse i Dagbladet, for å danne en selvhjelpsgruppe for personer med angst. Femten år senere leder hun Angstringen, en organisasjon med fast struktur, basert på retningslinjer som definerer idégrunnlag og arbeidsmåte. Over 300 grupper har vært satt i gang i Oslo i denne perioden, noe som betyr at minst 3000 mennesker har deltatt. Nå er Angstringen Norge opprettet, som skal drive informasjons- og nettverksarbeid på tvers av hele landet. Midler fra opptrappingsplanen for psykisk helse har gjort det mulig.

De femten årene har vært preget av en prosess med mye prøving og feiling, forteller Talseth. Praktisk erfaring med hva som fungerer og hva som ikke fungerer, gjennomsyrer alt hun sier. Hun er reflektert og krystallklar i sin forståelse av hva selvhjelpsarbeid er og ikke er, og av selvhjelp i helsepolitisk sammenheng.

Talseth snakker engasjert og er tydelig stolt over aktiviteten i selvhjelpsarbeidet landet over. Det er ikke vanskelig å se at hun har vært en kraftfull og idérik leder, med stor evne til å inspirere andre og få gjennomslag, også i politiske kretser. Det er karakteristisk at hun i dag ser nye områder for selvhjelpsarbeidet: - Vi har ikke prøvd selvhjelpsgrupper for mennesker med schizofreni. Kanskje vi skulle gjøre noe med det? Og situasjonen for pårørende har vi ikke tatt fatt i ennå. Et utviklingsområde jeg ser for meg er barn som pårørende.

Ikke en ny vennekrets
Kan du fortelle hvordan selvhjelpsarbeidet i Angstringen er organisert?

Det er selvhjelpsgruppene som er basis. Her møtes fem til åtte personer av begge kjønn, men i omtrent samme alder, regelmessig, vanligvis en gang i uken. Gruppene har ingen leder, alle i gruppen har like stort ansvar for at gruppen fungerer. De første fem-seks gangene deltar to igangsettere, som har erfaring fra egen selvhjelpsprosess. Igangsetterne gir informasjon og råd om hvordan man kan få til en god prosess. Så har vi kontaktmøter en gang i måneden, hvor representanter fra gruppene møtes for å utveksle erfaringer og stille spørsmål. På disse møtene deltar også fagkonsulenten vår, psykolog Gjermund Tveito. Det er viktig å understreke at fagfolk aldri går inn i gruppene. De fungerer bare som konsulenter for organisasjonen, og har en tilbaketrukket rolle i arbeidet vårt.

Hva er målet?

De første årene var målet å bli kvitt angsten. I dag legger vi vekt på å bearbeide og mestre angsten: Å gjenerobre, forløse og bevisstgjøre seg om egne krefter, sier Talseth. Endringen i Angstringen kan oppsummeres som en utvikling fra bekjempelse til bearbeidelse. En periode anbefalte vi bestemte tannleger og frisører for medlemmene, men det ble feil. Målet er jo at folk skal ut at selvhjelpsgruppene, og inn i samfunnet og et vanlig nettverk med familie, naboer og venner. Vi skal ikke fungere som et eget nettverk eller en vennekrets, understreker hun. Det vi søker mot er opplevelsen av et fellesskap i problemene, en nærhet og en ekthet, som kan styrke oss. Selvhjelpsgruppene skal tilrettelegge for det gode møtet mellom mennesker, der gruppen er lyttende, undrende og deltakende.

Unngår analyse og «gode råd»
Kan det oppstå problemer ved at folk gir råd og kommer med «oppskrifter» ut i fra egne erfaringer?

Vi er nøye med å avgrense oss i utgangspunktet. Selvhjelpsgruppene består av deltakere, ikke hjelpere, poengterer Talseth. I retningslinjene understrekes nettopp dette. Deltakerne blir frarådet å gå inn som rådgivere i forhold til hverandre, og de blir advart mot å gå inn på forsøk på analyse og årsaksdiskusjoner. - Dette må fagfolk ta seg av, sier Talseth. Selvhjelpsgruppene dreier seg om å støtte hverandre til å komme seg videre i egen hverdag. Vi snakker ikke om hvorfor vi har det så ille, men om hvordan vi kan få det bedre. Og vi lærer hverandre at smerte er en del av livet, det er normalt å ha det vondt.

Dette bryter kanskje med forventningene hos mange som tar kontakt?

Ja. Mange møter oss med spørsmålet: Hva kan dere hjelpe meg med? Vi må bruke tid på å endre disse forventningene. Når folk lærer å ta ansvar for livet sitt, mobiliserer de egne krefter og egen styrke. Talseth snakker om «empowerment», et ord hun oversetter med egenkraftmobilisering. Det handler om å finne frem egne ressurser og ta ansvar for sitt eget liv, ikke legge ansvaret i andres hender.

Bambi på isen
Du legger stor vekt på våre ressurser til å bearbeide og mestre et liv med angst. Da blir det vel et nederlag å kontakte fagfolk for behandling?

Langt ifra. Vi ser ingen motsetning mellom å delta i selvhjelpsgruppe og gå i behandling. Vi trenger fagfolk og vi trenger kunnskap. For noen er deltakelse i selvhjelpsgruppe tilstrekkelig. Men selvhjelpsarbeid kan gjerne kombineres med behandling, eller man kan oppsøke en selvhjelpsgruppe etter avsluttet behandling. Selv hadde jeg gått i terapi, men følte meg likevel som «Bambi på isen» da jeg sluttet hos psykologen. Jeg hadde mye innsikt i min egen angst, men strevde likevel med hverdagen.

Dere snakker om smerte og angst som ressurs. Det må da provosere mange?

Ja, nye deltakere kan reagere på slike formuleringer. Men dette er påstander som ikke står alene. De bygger på erfaringer. Vi bruker så mye krefter på å kontrollere angsten. Disse kreftene kan i stedet brukes på å frigjøre ressurser vi har. Angsten er et signal som forteller oss noe, vi må bli kjent med den og bruke den positivt, lære å håndtere problemene på en sunn måte. Dette jobber vi med i gruppene.

I det siste har vi hatt en heftig debatt om bruk av medikamenter i behandling av psykiske lidelser. Hva er din kommentar?

Som leder av Angstringen har jeg intet syn. Vår rolle er ikke å delta i helsepolitisk debatt, eller debatt om behandlingsmetoder. Deltakerne i Angstringen får ikke presentert et bestemt syn på medikamenter eller terapi. Selv ser jeg det slik at piller kan være en krykke man har behov for i en periode. Jeg er imot et enten-eller i denne sammenhengen. Vi trenger bevissthet omkring bruk av medikamenter, og mer kunnskap om psykiske lidelser og behandling. Men det blir et sidespor når debatten begrenses til bruk av medikamenter. Finnøy sier viktige ting, men når det uttrykkes som en protest og settes på spissen, kan det være ødeleggende, sier Talseth.

Kan du si mer om psykologenes rolle i Angst-ringen?

Vi var jo vettskremte da vi startet opp som organisasjon. Vi tenkte at psyken tilhører psykologene, og følte at vi måtte ha dem med. Oslo kommune betalte psykologene Marie Krohn og Gjermund Tveito for å være konsulenter. De stimulerte oss til å våge å ikke vite, til å tåle usikkerhet. De har lyttet, stilt spørsmål og deltatt i diskusjoner. De ga oss aldri konkrete råd, men var viktige «medgåere» i prosessen. Et vakkert stykke arbeid!

Selvhjelp også for psykologer?
I egenskap av leder for Norsk Selvhjelpsforum har du i dag hatt møte med Psykologforeningen. Hva var bakgrunnen for det?

Sosial- og helsedepartementet har tatt initiativ til å lage en nasjonal plan for forankring av selvhjelparbeid i Norge. Norsk selvhjelpsforum er sentral i utformingen av den. Vi har kontaktet NPF for å se hvordan vi kan bidra til at selvhjelp som prinsipp og metode kan bli bedre kjent for norske psykologer. Vi tenker for eksempel på helsetilbudet i kommunene, der vi trenger noen som har disse kunnskapene. Frivillighetssentralene kan bli viktige. De finnes allerede, og kan videreutvikles. Vi ønsker å løfte frem selvhjelp for fagfolk som sykepleiere, leger og psykologer.

Talseth ønsker at bevisstheten om selvhjelpsideo-logi og -metode skal bli høyere hos norske psykologer. Personer som tar kontakt med psykolog eller helsevesen kan gjøres kjent med selvhjelpsgruppene og hva de kan tilby. Kanskje kan psykologer som yrkesgruppe også ta i bruk selvhjelp for å takle sin egen arbeidssituasjon.

Hva kan Norsk selvhjelpsforum bidra med?

Vi ønsker å være premissleverandører, og bidra til å gi verktøy som trengs innen ulike felt. Norsk selvhjelpsforum er allerede nå i gang med å kurse ansatte i helsesektoren og i utdanningsinstitusjoner. Det dreier seg om å gjøre selvhjelpsideologi og selvhjelpsarbeid kjent, men også om å kurse ansatte i å ta i bruk selvhjelp i eget arbeidsmiljø. Akkurat nå er vi inne i hjemmehjelptjenesten i en bydel i Oslo. Her sliter de ansatte med utbrenthet. Hjemmehjelptjenesten har lite system for å ivareta de ansatte. Vi er inne for å bidra til å styrke dem i møtet med brukerne.

Jeg er glødende opptatt av å få selvhjelp inn i alle ledd i kommunen, sier Talseth. På den måten kan man spare ressurser i form av penger og fagfolk. Men først og fremst vil det innebære at menneskelige ressurser hos mennesker med ulike problemer og plager frigjøres. Velferdsstaten er farlig, dersom den overtar for vårt eget initiativ og våre egne ressurser til å mestre og styre våre egne liv.

Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne frem til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre livet i den retningen en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess. Selvhjelp er å gå fra passiv mottaker av hjelp til aktiv deltaker i eget liv (Angstringen 1992).