Hvordan ivareta seg selv som igangsetter?

Når jeg skriver eller leser et dikt, skjer det noe med meg. Jeg kjenner at jeg kommer i kontakt med følelsene mine, også angsten min. Dette skjer særlig når jeg leser dikt høyt for andre.

For å ta tak i temaet "å ivareta seg selv og sette grenser som igangsetter" og vise hva dette vil si for meg, vil jeg først formidle et dikt jeg skrev i 1993.

Angsten min

Angsten min,
i hvilket land fikk jeg deg,
i hvilket år?

Jeg husker det ikke, det er så lenge siden.
Jeg var nok bare et barn den gang.

Du gjorde min verden liten og trang.
Det var stengsler over alt.

Selv det å puste fritt ble for vanskelig.

Hjertet mitt rørte du ved også, du plageånders plageånd!
Du fikk det til å banke hardt og ukontrollert på de underligste
steder; i køer, på kinoer, i skogen, på trikk og buss. Beina
mine ville ikke bære meg når du herjet som verst.

Du var så hard mot meg at jeg ble tvunget til å stoppe opp
og tenke over hvordan jeg levde.

Jeg måtte ha hjelp av fagfolk til å gjennomskue deg,
et lite nederlag, det.

Etter mange års samliv begynte jeg endelig å forstå din hensikt.

Du, min nådeløse følgesvenn, fikk meg omsider på rett spor.
Du formelig tvang meg til å ta egne følelser og behov på alvor igjen.

Uten deg, kjære venn, hadde jeg utslettet meg selv, for jeg lærte
tidlig at andres følelser og behov var viktigere enn mine.

Et fasttømret mønster måtte brytes, en ny kurs stakes ut.
Du så dette.
Ikke jeg.

Jeg er deg evig takk skyldig, min svøpe og min venn,
angsten min.
Du ga meg livet tilbake.

Nå har jeg lyst til å repetere definisjonen vår på hva selvhjelp er:

"Selvhjelp er å ta tak i sine egne muligheter, finne frem til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre det i den retning en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess."

Diktene gir meg en mulighet til å bearbeide angsten min, alene og sammen med andre. Hvis jeg tør fortelle andre hva angsten min gjør med meg der og da, ivaretar jeg min egen prosess og dermed meg selv. All selvhjelp skjer i øyeblikket, og her og nå føler jeg meg ganske liten og sårbar og ganske urolig. Hvis jeg tør å være ærlig mot mine egne følelser, skjer det noe positivt med meg hver gang. Dette må jeg få formidlet til nye selvhjelpere samtidig som jeg ivaretar meg selv. Som igangsetter skal jeg forsøke å gi de nye et håp om at det nytter å drive selvhjelp. Jeg skal prøve å vise dem en vei de kan gå, en vei som er bygd på erfaring gjennom prøving og feiling i drøyt ti år. Deretter må de selv foreta et valg, de må velge å ta fatt på sin egen prosess. Og dette valget er viktig. Jeg som igangsetter skal ikke velge for andre.

Jeg skal altså skape et håp, motivere og vise vei, men nok en gang; ikke velge for andre.

For å klare dette, må jeg finne frem egne ressurser. Jeg må ta ansvar for å innkalle til og lede møter. Aller best ivaretar jeg meg selv hvis jeg tør å være med de nye et stykke på veien, det jeg vil kalle "her-og-nå-veien".

De fleste som sliter med angst, har satt lokk på sine egne følelser og behov i en årrekke. Derfor er det svært viktig for oss å trene på det motsatte; å sette ord på det vi tenker og føler. Jeg som igangsetter må våge å være til stede med hele meg i det rommet jeg er; våge å si ifra når jeg blir lei meg, sint, trist, opprømt, glad og urolig. Eller når jeg får angst. Det er ikke nok å si at det er viktig å sette ord på følelsene sine, jeg må våge å gjøre det selv, der og da. Først da ivaretar jeg meg selv og min prosess. Først da har de nye en mulighet til å forstå at all selvhjelp skjer i øyeblikket.

På et eller annet vis må jeg også formidle at det er viktig å sette grenser, for seg selv og andre i en gruppesammenheng. Det er ikke alltid lurt å fortelle alt som seg selv på første gruppemøte. De som får lov til å gjøre det, tør ofte ikke å komme tilbake. Igangsetteren bør også advare de nye mot den som vil dominere eller styre gruppa, psykologisere eller gå inn som fast hjelper for en annen i gruppa. Da mister den som blir hjulpet ansvaret for sin egen prosess.

Som igangsetter skal jeg ikke først og fremst ivareta meg selv. Jeg skal ivareta Angstringens ideologi og de nye deltakerne, slik at de kan komme seg ut på veien. Veien til en bedre hverdag.
Tore Gran, Angstringen Oslo - innlegg på erfaringskonferanse 2000