Siste langhelg var jeg på en konferanse i Angstringen. Slike møter gir gode muligheter for å kjenne på følelsene mine. Denne gang ble jeg konfrontert med min angstfølelse allerede før konferansen hadde startet. Det hadde bakgrunn i to opplevelser som, i etterkant ble tankevekkende for meg. Begge er relatert til det jeg har blitt bedt om å snakke om her, nemlig selvfølelse og selvtillit.
Jeg kom til konferansen rett fra et to dagers møte i en bransje som jeg hadde god |kunnskap om. Der var jeg trygg fordi min selvtillit innen det faget er høy. Der kunne jeg briefe og briljere og flere snakket med meg nettopp fordi jeg har denne kunnskapen. Den var min komfortsone. Den hvilte på min solide selvtillit.
Idet jeg ankom Angstringens konferanse, forsvant selvtilliten. Den kunne ikke anvendes der. Der skulle jeg støtte meg til min egenverd eller selvfølelse. Som den jeg er som person og ikke som spesialist. Riktignok hadde jeg noen oppgaver der, men nå skulle jeg senke skuldrene og gi litt mere «faen». Være meg selv! Klarte jeg det? Nei.
Jeg fikk uro og angst. Liten, utrygg og ynkelig. Selvfølelsen ble satt på prøve og resultatet ble: Ikke bestått. Det var min vurdering.
Men jeg viser ikke angsten eller min lave selvfølelse. Jeg viser bare det som skjuler den. Så jeg tok på meg en eplekjekk holdning og kamuflerte den. Mens uroen og angsten boblet bak fasaden.
Straks etter ankomst skulle jeg ønske velkommen. Jeg hadde forberedt meg på det i form av et skrevet manus. Det jeg ikke visste var at den ansvarlige for arrangementet hadde planlagt en helt annen innledning enn den jeg var klar for. Der og da fikk jeg uro og angst. Manuset, altså selvtilliten min, ble verdiløs og jeg ble helt satt ut.
Joda. Det gikk greit. Jeg er ikke alene om å ha prestasjonsangst. Det var meg det ble et problem for, ikke deltakerne, tror jeg.
Så hva ble det tankevekkende for meg med disse opplevelsene?
Da selvtilliten ble borte, burde selvfølelsen fungere som et immunforsvar. Det gjorde den ikke, fordi den var fraværende.
Isolert- og sett utenfra er ikke slike episoder noe å bry seg om. Men når lignende skjer hver dag og skaper angst, er den, for meg en stor psykisk belastning. Jeg kaller dette for «hverdagsangst».
Dersom jeg hadde hatt en høyere grad av selvfølelse hadde jeg taklet dette bedre. Det er jeg overbevist om. Da hadde jeg sluppen uroen, angsten og ubehaget. Hverdagsangsten.
For meg er det et hav av forskjell mellom selvtillit og selvfølelse. Det er det mitt korte innlegg skal dreie seg om.
Foranledningen til innlegget er et foredrag jeg holdt i Angstringen i 2016. Temaet var: Bra nok? – om angst og selvfølelse. Jeg avsluttet bl.a med dette:
Jeg ser for meg en fremtid der hovedfokus på barns utvikling er deres selvfølelse. Det forutsetter at politikerne aksepterer dette som et bærende element for hvordan vi takler hverdagen. Det må alle foreldre, foresatte og andre som jobber med barns utvikling ha eller tilføres kunnskap om. Ikke minst vil kunnskap om hvordan deres adferd påvirker barnet, bety mye for barnets utvikling.
Selvtilliten blir, tror jeg, godt nok ivaretatt av våre undervisningsinstitusjoner, idrettslag o.a. som spesialiserer seg på ulike ferdigheter.
Hva med selvfølelsen hos oss voksne? Hvordan kan den styrkes hos de mange av oss som ikke fikk den med seg fra barndommen? Vi, og jeg vet at jeg ikke er alene, som fikk betinget kjærlighet i form av ros fordi vi var snille og gjorde som vi ble fortalt. Vi som leverte og presterte. Vi som ikke ble beriket med visshet om at vi var bra nok som vi var.
Det er en stor utfordring, også for Angstringen. Men jeg vet, av egen erfaring, at våre selvhjelpsgrupper bidrar aktivt med å heve selvfølelsen hos sine deltakere.
Hvor viktig er selvfølelsen?
Jeg tillater meg da å sitere psykolog Sondre Risholm Liverød som i en av sine bøker om selvfølelse skriver dette:
Som psykolog og psykoterapeut gjennom flere år er jeg overbevist om at nesten alle «sjelelige plager» i større eller mindre grad handler om lav selvfølelse. Det finnes selvsagt noen problemer som først og fremst er fysiske, men langt de fleste psykologiske vanskeligheter handler til en viss grad om selvfølelse. Den kanadisk-amerikanske psykoterapeuten Nathaniel Branden var en autoritet på dette feltet, og han påstår at alt fra angst, depresjon, frykt for intimitet, til frykt for å mislykkes eller frykt for suksess involverer vår selvfølelse. Rusmisbruk, avhengighet, mangel på ambisjoner, misunnelse, arbeidskonflikter, fysisk og psykisk mishandling, seksuelle problemer, følelsesmessig ustabilitet, raseri, selvmord, kriminalitet og vold kan som regel spores tilbake til lav selvfølelse. Branden hevder at den viktigste vurderingen du gjør, er den vurderingen du gjør av din egen verdi. Den positive selvfølelse er med andre ord hjørnesteinen i et optimalt liv.
Jeg tror på dette utsagnet.
Selv om jeg nå på sett og vis har konkludert mine meninger om de to begrepene, finner jeg det allikevel riktig å si noe om min historie og min bakgrunn innen området egenerfart psykisk helse.
Min deltakelse i Angstringen skyldes min svært vanskelig familiekonflikt for vel 20 år siden. På samme tid fant jeg tilfeldigvis en liten brosjyre på et tannlegekontor. «Har du angst? Du er ikke alene» het den. Det var noe gjenkjennende i det jeg leste og jeg fant det derfor spennende å melde meg som mulig deltaker. Jeg visste ikke da hva angst var, men jeg gikk med en stadig følelse av uro. Jeg hadde det vondt. Jeg var usikker på alt bortsette fra en ting, det var ikke min skyld. Det var noe annet og noen andre som hadde påført meg smerten og uroen. Jeg forsto ikke da at problemet lå hos meg.
Som deltaker skjønte jeg, allerede i det første møtet, at jeg ikke var alene om denne konstante uroen. Nå het den «angst». Gradvis ble jeg mer bevisst på min egen situasjon og ble samtidig bedre kjent med meg selv. Her må jeg innskyte at jeg i deltakerperioden fikk god hjelp fra lege, psykolog og psykiater. De bidro med kunnskap som var relevant for meg. Allikevel forsto jeg ikke helt hva jeg og de andre deltakerne i gruppen egentlig drev med. Jeg husket aldri hva vi snakket om, men det hjalp.
Først for vel 3 år siden ble jeg mer bevisst på det. Da gikk det opp for meg hva det egentlig dreide seg om – for meg. Jeg hadde da, i min jakt på å finne meg selv kommet over noe interessant og gjenkjennende hos tre personer: Finn Skårderud, Jesper Juul og Morgan Kane.
Psykiater Finn Skårderud skriver dette som en del av innledningen i sin bok «Uro»: (Sitat) «Jeg forsøker å få oversikt. Hva er det det hele handler om? Jeg tror svært mye handler om å bli likt. Kanskje er det så enkelt?» (Sitat slutt) Mitt svar på hans siste spørsmål er: Ja, så enkelt – og så vanskelig.
Psykolog Jesper Juul skriver dette i sin bok «Ditt kompetente barn». Jeg siterer:
«Begrepene selvfølelse, egenverd, selvtillit o.l. brukes ofte om hverandre, som om de betydde det samme. Det gjør de ikke. Når jeg i det følgende skjelner mellom selvfølelse og selvtillit, er det ikke fordi jeg nødvendigvis synes at de to begrepene er de riktigste å bruke, men for å markere hvor viktig det etter min erfaring er å være seg bevisst forskjellen mellom dem.
Spesielt i løpet av de siste 25 årene har både foreldre og førskolelærere vært veldig oppmerksomme på barns egenverd, og gjør hver dag en stor innsats for å styrke den. Det gjelder naturligvis i særlig grad i de sammenhengende der behandlere, pleiefamilier, lærere og foreldre forsøker å hjelpe barn og unge med såkalte psykiske og sosiale problemer.
Problemet med denne innsatsen er ofte at man svært målbevisst forsøker å styrke barns selvtillit i tilfeller der deres manglende eller lave selvfølelse er det virkelige problemet. Ofte går det slik at innsatsen mislykkes, med det resultat at barnet står tilbake med enda lavere selvfølelse, eller at den lykkes bare på kort sikt.
Konsekvensen av den kortsiktige suksess er at barnet senere blir konfrontert med sin lave selvfølelse under dramatiske og ofte selvdestruktive omstendigheter.» (Sitat slutt)
Jeg er et eksempel og levende bevis på at Jesper Juuls påstand er riktig.
Jeg ble senere, d.v.s. som voksen, konfrontert med min lave selvfølelse under dramatiske og selvdestruktive omstendigheter.
Morgan Kane, westernhelten med psykopatiske trekk, sier dette i en av bøkene:
«Selvfølelse mures langsomt og prat er en dårlig mørtel.»
For meg betyr det at selvfølelse ikke kan fremsnakkes bare med prat. Den må komme innenfra og det tar tid.
Jeg tror heller ikke at selvfølelsen stiger som en følge av prestasjoner, titler, antall «likes», rikdom, merkeklær, utsendelse av nakenbilder på nettet e.a. Det kan styrke selvtilliten, men bidrar ikke, mener jeg, til en bedre selvfølelse.
Så:
Ved å koble informasjon fra en psykiater, en psykolog og en psykopat med egne opplevelser, erfaringene fra Angstringen, mitt sosiale nettverk og ikke minst min daglige lesing av Si ;D – siden i Aftenposten, ble jeg klar over hva jeg egentlig slet med. Plutselig ble selvfølelse et viktig ord for meg. Jeg hadde selvtillit, men min selvfølelse sto det dårlig til med. Den var lav. Det gikk opp for meg at det var den jeg måtte jobbe med hvis jeg ønsket å få bedre kontroll med angsten min – og det ville jeg.
Uten å være klar over det da hadde jeg fått et lite signal tidligere. I en selvhjelpsgruppe fortalte en jente på 25 år at hun muligens var den eneste i gruppen som ikke hadde det hun definerte som sosial angst. Hun var mannekeng og «catwalken» var hennes arena. Der var hun dronning. Der trivdes hun. Der var hun på topp og der hadde hun ikke angst. Problemet for henne var å komme hjem til hybelen sin der hun bodde alene. Der fantes ikke beundrende blikk og pene ord. Der slo angsten til for alvor.
I ettertid kan jeg forklare hennes situasjon med høy selvtillit og lav selvfølelse.
For et par uker siden så jeg vår tidligere olympiamester i bryting, Jon Rønningen på Skavlan. Han som falt helt ut etter at berømmelsen var over. Jeg kunne ikke la være å trekke en sammenligning.
Etter foredraget mitt i 2016, der jeg også satte søkelyset på forskjellen på selvtillit og selvfølelse, kom en deltaker bort til meg og sa: «Jeg har jobbet med angsten min og selvhjelp i vel 30 år, men først nå vet jeg hva jeg har slitt med.» For min del var det en god bekreftelse på at jeg ikke var helt på jordet.
En kort og enkel definisjon på hvert av de to begrepene er altså denne:
Selvfølelse er den jeg ER
Selvtillit er det jeg GJØR
Min oppsummering av denne jakten på meg selv er denne:
Jeg har i alle år vært avhengig av anerkjennelse for å føle meg verdifull. Jeg har ikke gjort ting for meg selv, men for at andre skal like meg. Og når jeg allikevel gjorde noe for meg selv, fikk jeg dårlig samvittighet, skam og skyldfølelse. Da sviktet jeg.
Andre hadde, slik jeg husker det, verdsatt meg for det jeg GJORDE. Det ga SELVTILLIT. Jeg har ingen erindring om at jeg ble satt pris på for den jeg VAR. Jeg fikk følgelig ikke næring til min SELVFØLELSE.
Nå er jeg bevisst på bakgrunnen for min inkluderende og delvis selvutslettende og svært konfliktskye holdning. Jeg har blitt bedre kjent med meg selv.
I dag vet jeg at veien til bedre psykisk helse for meg er å følge disse tre rådene og i denne rekkefølgen:
1. Kjenn deg selv
2. Vær deg selv
3. Vær tydelig
Jeg har kommet langt på vei med råd nr. 1. Jeg sliter med de to andre. For meg er det å være meg selv en daglig balansegang mellom egoisme og tilpasning. Men jeg er overbevist om at jeg, ved å styrke min selvfølelse – kan finne et riktigere balansepunkt enn det jeg har i dag.
Så hva gjør jeg da for å styrke min selvfølelse? Den jeg ikke fikk da jeg burde ha fått den, nemlig i tidlig barndom. Foreløpig vet jeg for lite,men for meg er det nå grunnleggende med overbevisningen om forskjellen på selvtillit og selvfølelse og at min utfordring er selvfølelsen. Den må bli bedre. Det kan den bli ved også å vite mest mulig om hvem jeg er og bakgrunnen for at angsten til tider slår meg ut både psykisk og fysisk.
Men allerede nå vet jeg at bare det å være bevisst på forskjellen, setter meg bedre i stand til å takle angsten min.
For meg er det god selvhjelp å snakke i jeg-form når jeg forteller andre om egne tanker, meninger, opplevelser og erfaringer.
Jeg skjuler meg ikke lenger bak den ordinære du og man-formen som så veldig mange bruker i sin dagligtale. Den er, mener jeg, en underlig form for ubevisst ansvarsfraskrivelse. Jeg-formen medfører at jeg må ta et eget ansvar for de ordene jeg velger. Samtidig blir jeg bedre kjent med det jeg står for.
Men fortsatt er jeg allikevel på mitt råd nr. 1: Kjenn deg selv. Hva med de to neste rådene? Vær deg selv og vær tydelig. Dette sliter jeg med hver dag, på jobb, hjemme og i mitt sosiale nettverk. Jeg jobber med å finne en oppskrift, men det som er bra for meg er ikke nødvendigvis bra for andre.
Dette er det vi snakker om i våre selvhjelpsgrupper.
De er, slik jeg ser det, «klasseværelser» for livs-mestring. Og lærerne? – det er oss…..
Helt til slutt.
Jeg tror det står dårlig til med selvfølelsen her til lands. Derfor mener jeg at de av våre helsemyndigheter som mener at hver av oss skal bli bedre på å ivareta vår egen psykiske helse bør sette et særlig fokus på SELVFØLELSE. Selvtillit har vi nok av, tror jeg.
Arild, Litteraturhuset 24.10.2017