Sommeren 2004. Verste sommeren i mitt liv. Det var femte året med en angst, som bare vokste seg større (og ikke forsvant av seg selv slik jeg håpet). Jeg jobbet intenst med å skjule. Spilte skuespill og smilte krampeaktig. Inni meg var det kaos. Alle muskler i kroppen var i spenn. Fikk ikke puste. Fisk på land. Hjertet dundret i en rasende marsj. Lyder gjorde vondt i ørene. Dagene gikk med til å overleve, ta meg sammen og telle timer. Klokken 1930 var barna lagt. Da kunne jeg gråte. Jeg var redd og panisk. Sovnet med angst og våknet med angst. Kjempet imot med all min kraft. Ingen skulle merke det. Jeg reiste på ferie til familien. Jeg var den de forventet, mens storm og uvær raste inni meg. Vi reiste på folkemuseet og gjorde hyggelige familieting. En kveld sprakk boblen. Jeg hylte som et barn – for jeg fikk IKKE puste.
Jeg skremte vettet av min mor og taxisjåføren som kjørte meg til legevakten. Etter et ganske nedverdigende besøk på psykiatrisk legevakt var min prosess i gang. Den skulle føre meg til et bedre liv. Mer ekte. Jeg måtte ned i mitt mørkeste før jeg forstod at jeg måtte ta tak i angsten. Jeg ville ha tilbake livet mitt. Leve, ikke bare eksistere. Være glad, ikke redd.
Når jeg først har bestemt meg for noe – er jeg ganske sta!. Derfor ble min selvhjelpsprosess noen intense måneder. Det var en prosess som bestod av mange ingredienser. For det første måtte jeg ha noen støttespillere. I mitt tilfelle ble det en blanding av selvhjelpsgruppa og en meget dyktig terapeut. Støttespillere er godt å ha! Likevel får en ikke gjort så mye selvhjelpsarbeid uten egeninnsats. Jeg ga ALT!
Selvhjelpsgruppa var viktig. En gang i uka fikk jeg møte de andre. Over kaffekopper delte vi gleder og sorger, tårer og latter. Vi kunne snakke sammen om angsten og redselen. Nedturer og oppturer. Stort og smått.
Det var mye varme og oppmuntring å få. Hadde en av oss gjort et fremskritt – var det stående applaus. Jeg kunne ta av meg masken. Trengte ikke være flau over angsten. De andre var like redde som meg. Jeg lærte å ikke skamme meg.
Terapeuten fikk i oppgave å rydde opp i angstkaoset mitt. Hun viklet opp i sammenknytte følelser, sakte men sikkert. Hun hjalp meg å identifisere hvor problemene lå. Deretter ga hun meg oppgaver og hjemmelekser, som ga grunnlaget for egen innsats. Jeg fikk lov å uttrykke følelsene mine i bilder. Frem med lerret og maling! Det var lettere, og ikke så skummelt. Jeg la min sjel i dette. Samtidig med at jeg fikk et uttrykk for smerten, fikk jeg også vekket en viss glede ved malearbeidet mitt. Det var gøy å male og godt å bruke farger. Jeg gledet meg til oppgavene. Selvhjelpsarbeidet ble morsomt. Hun veiledet meg trygt gjennom en sort tunnel av undertrykte og ignorerte følelser. Selvhjelpsgruppa og terapeuten var heiagjengen min. Det betydde utrolig mye. Ved å hjelpe meg i gang med egen innsats, reddet de livet mitt!
Det tok sin tid å bli angstfri. Det krevde mye tenking. Mye handling. For meg ble det viktig å gjøre noe aktivt. Kosthold, farger, tankemønstre, terapi og gruppa. Jeg prøve mye forskjellig og veien jeg gikk – lar seg ikke oppsummere kort. Jeg hadde i alle fall et klart mål med det jeg gjorde – bli ANGSTFRI. Veien ble til ved prøving og feiling… Litt frem og litt tilbake. Skritt for skritt. Tilslutt nådde jeg målet mitt!!! Yippi!.
I dag er jeg så og si angstfri. Jeg er tilbake i full jobb, og lever et aktiv og sosialt liv. Selvutviklingen holder jeg fortsatt på med. Nå mer på ”hobbybasis”. Sakte men sikkert nærmer jeg meg mer og mer det frie menneske jeg var da jeg ble født, uformet av opplevelser og forventninger. Jeg må forholde meg til de følelser som dukker opp (og det kan være skummelt). Jeg må våge å være meg selv. Jeg må tørre å tro at de rundt meg liker meg som den jeg er, med både positive og negative sider.
Jeg har fremdeles tunge dager innimellom, men ikke så ofte og ikke mer enn folk flest. Jeg er glad for at jeg tok tak i mine egne problemer. Glad for at jeg turte å utfordre meg selv og den fryktelige angsten. Glad for at jeg tør å være meg selv. Uttrykke følelsene mine. Ta meg selv og mine egne behov på alvor. Jeg har kommet langt, men har ennå et stykke igjen.
Det er spennende å se hvor veien skal føre meg! Jeg var knust av angst, men nå lever jeg igjen. Det er faktisk mulig, det er håp! Jeg gleder meg over livet. Den første vårblomsten. En tegning fra barna. En klem. Solen som skinner på jordene. Så derfor tåler jeg nå en dårlig dag…. Jeg har lært mitt eget mørke å kjenne. Jeg har også lært å kjenne mitt eget lys. Livet er spennende, men helt klart utfordrende. Jeg er takknemlig for de engler jeg møtte på veien som hjalp meg tilbake til livet. Mitt liv! Tusen takk!!
Tilslutt ønsker jeg deg lykke til på din vei! Prøv og feil. Ikke gi deg. Det er grunn til å tro at også du har mange angstfrie dager som ligger foran deg og bare venter…….. Det var håp for meg! Da er det håp for deg også!!