I mange år levde jeg bak en maske. Jeg trodde ingen ville elske meg hvis de fikk vite hvem jeg egentlig var, bak fasaden. Jeg måtte prestere og levere resultater for å være bra nok, trodde jeg. Jeg var gift, hadde barn, var god i idrett, hadde suksess i jobben, mange venner og hadde det egentlig ganske perfekt. Jeg presterte høyt, hadde eget firma og jeg leverte virkelig resultater. Jeg levde egentlig drømmelivet.
Etter at jeg fikk en ryggmargsskade i 2007 endret hele livet seg og jeg endte til slutt opp som kronisk utmattet i et mørkt rom. Stort press både fra utsiden og fra inni meg selv gjorde meg stresset og engstelig og jeg skammet meg så forferdelig over den jeg hadde blitt. Uten å prestere ble jeg usynlig i mine egne øyne, og dessverre også for mange av dem som var rundt meg. Jeg hadde vært litt sånn «superwoman», en som fikset alt og hjalp alle, nå var jeg ingen og jeg opplevde en total identitetskrise. Angsten vokste seg stadig større mens venner og familie trakk seg unna og jeg var til slutt alene i et smertehelvete.
De enorme smertene og begrensningene ga meg en angst som jeg aldri hadde kjent før. Den stoppet meg fra å leve slik jeg ønsket, og jeg ble utrolig kreativ til å finne unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kunne gjøre ting. Jeg hadde panikkangst, sosial angst, angst for foreldremøter, bilkjøring og det aller meste annet. Angsten var der 24-7. Jeg hadde angst for å dø og angst for å leve. Jeg prøvde å mestre angsten og å tvinge den bort, ignorere den, forhandle med den, true den og trygle den om en liten pause. Jeg skjønte at det jeg drev med ikke fungerte, men jeg fortsatte å prøve å tvinge meg selv til å være slik jeg hadde vært før. Jeg gikk stadig på nye smeller og ble frustrert over at jeg ikke kunne fikse meg selv. Jeg jaget etter svarene lenge og følte at målet bare flyttet seg foran meg hver gang det var nesten innen rekkevidde. I helsevesenet var jeg blitt avkledd, uthengt og latterliggjort. Jeg var fratatt all verdighet og jeg hadde gått rundt og rundt i Nav sin trommel i flere år før jeg ble spytta ut igjen, ferdig krympa til en bitteliten vettskremt dame.
Jeg gikk til psykiater i ett års tid og fikk gode forklaringer og forsikringer om at jeg ikke var gal i hodet, slik jeg var begynt å tro selv. Jeg fikk også innsikt i hva jeg måtte gjøre for å kunne få det bedre. Jeg måtte gjøre jobben selv, men på en annen måte enn det jeg hadde prøvd så langt. Jeg leste og lærte mye om angst, om pust, meditasjon, yoga, Qigong og eksponeringsterapi. Jeg jobbet hardt og jeg ble stadig bedre, men jeg kom ikke helt dit jeg ønsket. Så fant jeg Angstringen……
Jeg startet i Angstringen i 2018 og det ble den brikken jeg manglet. Jeg fant et sted hvor jeg kunne øve på å være meg uten maske. Det gjorde at jeg våget å ta av masken også i en del andre sammenhenger. I Angstringen fant jeg et sted hvor jeg kunne gjøre «feil», si dumme ting, prøve ut ærlighet og ansvarlig egoisme. Et rom som jeg på første møte bare ville flykte fra. En gruppe som jeg ikke ville være en del av, et sted jeg ikke ønsket å passe inn, fordi det var så forbannet skremmende. På informasjonsmøtet satt jeg og boret neglen inn i håndflaten for å kjenne at jeg fantes. Jeg ville løpe derifra, men jeg ble, jeg våget og jeg passet inn. Det ble til slutt et rom hvor jeg fant tilhørighet, fellesskap, trygghet, mot og mestring og forskrekket begynte jeg å innse hvor mye tid jeg brukte på å gruble og på å forsvare alt jeg gjorde i mitt eget hode. Jeg hadde alltid argumentene klare til når jeg kom til å få kritikk, til når noen ville bli sinte på meg så jeg var forberedt og anspent. I gruppen i Angstringen ble ingen sinte eller skuffet. Ingen der ble forferdet og ingen gjorde narr. Ingen sa at jeg bare måtte tenke annerledes, skjerpe meg.
“Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke trengte å bli frisk, eller reparert, jeg var nemlig ikke syk, det var heller ikke noe galt med meg. Jeg var bare veldig, veldig redd og det var ok”.
Da jeg startet i Angstringen nektet jeg å kalle angsten for min, jeg skulle nemlig bli frisk!!!! Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke trengte å bli frisk, eller reparert, jeg var nemlig ikke syk, det var heller ikke noe galt med meg. Jeg var bare veldig, veldig redd og det var ok. Jeg var normal likevel.Jeg hadde funnet en gruppe mennesker som var med på å gjøre meg lykkeligere, helere og stoltere enn jeg hadde følt meg på lenge. Jeg var ikke lenger redd for å bli avslørt. Jeg våget nemlig å være synlig og ærlig og jeg ble respektert og forstått. Noen i gruppen pratet mye, andre sa nesten ingen ting. Alle fikk gjøre det på sin måte og alle hadde utbytte av å være der. Hver og en av oss hadde våre egne utfordringer, men jeg opplevde så mange ganger i det rommet å høre andre sette ordene som jeg selv ikke fant, på følelser som var så like de jeg selv slet med. Gjenklangen det ga i meg ga meg en sterk følelse av tilhørighet og samhold.
Jeg kjørte til møtene, ofte med en litt anspent følelse, gruet meg på en måte litt, visste ikke helt hva jeg skulle si og jeg følte ofte litt motstand mot å gå inn i det, mot å snakke åpent om angsten jeg følte. Hver eneste gang var jeg glad for at jeg hadde dratt dit. I bilen på vei hjem spilte jeg musikk på full guffe og sang av full hals. Jeg følte meg så innmari sterk, stolt og modig og jeg skrøt hemningsløst til meg selv, av meg selv for min egen innsats.
En av de viktige setningene som jeg har plukket opp i Angstringen er denne: «HUSK AT TING TAR TID». Når angsten er så innmari stor og vond og skremmende så vil jeg veldig gjerne bare løpe fra den og jeg prøver gjerne å gjøre det ved å være i bevegelse, stresse rundt og finne noe å distrahere meg med. Det kan være bra å flytte fokus, men jeg trenger også noen ganger å sitte helt stille, eller stå, eller ligge, og bare kjenne angsten i meg. Tillate den å fylle kroppen, kjenne hva den gjør med meg, akseptere følelsene, få øye på tankene og ta sjansen på at det går bra om jeg ikke har kontroll. Besvimer jeg virkelig når det føles slik? Klapper beina sammen om jeg står helt stille på dem? Kommer oppkastet hvis jeg kjenner på kvalmen? Svaret er alltid nei. Det har gått bra hver gang og det har gått over hver gang. Jeg har hittil ikke dødd! En gang skal jeg dø, og det har jeg godtatt. Det er egentlig ikke døden jeg er så redd for, det er følelsen av å miste kontroll som skremmer meg mest.
“Jeg føler at jeg lykkes i livet nå, fordi jeg våger å sleppe taket, å miste balansen og så finne den igjen fordi jeg er fri, ikke fordi jeg er flink”.
Jeg har nemlig fortsatt angst, men det gjør ingenting. Jeg føler at jeg lykkes i livet nå, fordi jeg våger å sleppe taket, å miste balansen og så finne den igjen fordi jeg er fri, ikke fordi jeg er flink. Jeg er fri fra tanken om at jeg må være perfekt og bli likt av alle, alltid. Jeg opplever nå at jeg våger å være svak og derfor er jeg også sterk. Jeg våger å være redd og derfor er jeg også modig, jeg er aksepterer at jeg er usikker og derfor er jeg også trygg, trygg på at jeg tåler livet.
For meg henger angst og grubling veldig tett sammen. De to gjør hverandre utrolig sterke og ingen av dem er på mitt lag. Grublingen handler, for meg, om et forsøk på å få kontroll, å finne svar som kan gi meg tryggheten tilbake. De svarene jeg søker finnes imidlertid ikke i grublingen, de finnes faktisk ikke i det hele tatt. Forsøkene på å kontrollere det ukontrollerbare er hele essensen i min angst og jeg kommer aldri i mål med det. Jeg blir aldri ferdig med grubling, den bare avler mer usikkerhet og enda flere spørsmål. Min løsning på dette er å stoppe. Når jeg klarer å stoppe grublingen og når jeg tar sjansen og lever uten svar og garantier da finner jeg trygghet. Når jeg ikke kaster bort tiden min på å overtenke og analysere så kan jeg bruke tid og krefter på å oppleve i stedet. Det er ikke alltid lett, men jeg KAN sette ryggsekken av tanker og frykt fra meg, om og om igjen helt til jeg klarer å la være å plukke den opp igjen. Jeg KAN sette meg selv fri fra angsten hvis jeg tør.
Jeg har kommet veldig langt i mitt arbeid med egen angst. Jeg kan etter 10 år med flyskrekk på grunn av panikkanfall, ta fly med bare litt spenning i magen, jeg kan handle, gå i familieselskap, kjøre bil, gå tur i skogen, ri på hest, stå på ski, reise med tog, gå på restaurant, møte fremmede og så mye, mye mer helt uten angst, som oftest. Noen ganger napper det litt i magen, men jeg klarer stort sett å sleppe taket i frykten med et par dype pust. Jeg er veldig stolt av og takknemlig for hvor langt jeg har kommet. Det gir meg håp om at jeg skal klare å sleppe taket i den angsten jeg fortsatt har igjen. Angst for E6, for fast jobb og angst for sykdom. Der har jeg enda ikke helt knekt koden, men jeg gir meg ikke. Jeg skal prøve og feile og prøve igjen inntil det funker. TING TAR JO TID ?.