• Hjem
  • Hvorfor skulle dette ramme meg?

Hvorfor skulle dette ramme meg?

En kvinne i min beste alder. Jeg som hadde fikset alt; bodd, reist og kjørt alene, ordnet opp for andre og meg selv, tatt for meg av livets goder. Følsom og med dårlig selvtillit, joda, og med tvangstanker jeg ikke lot meg hindre av.

Så begynte det. Snikende uro og panikk. På jobben, hjemme, i bilen, i selskap, på kino, på trikken. Oftere og oftere, men ingen måtte få vite det. Dette skulle jeg fikse selv. Jeg var jo så viljesterk og full av ressurser. Jeg som hadde klart å slanke meg tolv kilo og slutte med å røyke og bite negler. Da kunne ikke dette være noe problem.

Ble totalt lammet

Bare de aller nærmeste ble involvert. Det begynte å ta helt overhånd. Jeg laget mitt eget fengsel med høye murer. Tvangstanker i kø. «Tenk om jeg henger meg i den kroken, stikker kniven i dem eller meg, tråkker gassen i bånn og tenk om taxisjåføren ikke kjører meg hjem. Hjemme alene er uaktuelt, for da kommer panikken. Gå ut? Aldri. Tenk om jeg får angst på gaten…»

Fantasier, gråt og fortvilelse. Redselen går over til aggresjon. Angsten har tatt helt overhånd. Ingenting fungerer; ikke jobb, ikke sexliv. «Er jeg lesbisk, eller? Ingen venner liker meg mer. Hjelp, jeg er på vei til å bli splitter pine gal!»

Etter ett års tid var jeg totalt lammet. Hva skulle jeg gjøre? Til psykolog ville jeg ikke. De trenger jo hjelp selv. Sykemelde meg på grunn av dårlig rygg? Den holdt ikke på jobben. Jeg fortalte dem alt. Følte meg som en taper. Et forferdelig nederlag. Men jeg møtte forståelse og sympati. De støttet meg, men de kommenterte at dette kunne ramme meg, som var så sterk. Ja, nettopp jeg, ja.

Varm velkomst

Det virker som et helt liv siden august 1991, da jeg kontaktet
Angstringen. Jeg fikk tilsendt brosjyrer, og på siste side sto det:
«Befinner du deg i grenseland eller er psykotisk, kan vi ikke hjelpe deg.»

«Tenk om jeg er det. Da setter de tvangstrøye på meg og burer meg inne», tenkte jeg. Men jeg dro av gårde.
Det viktigste første gangen var å få vite hvor syk jeg var.

De tok varmt imot meg. Jeg ble intervjuet og satt på venteliste for å få gå i gruppe. Jeg begynte å gå til «Åpent hus» og ble fort kjent med «klanen». Jeg var redd for å fortelle om tankene og følelsene mine, men de fikk meg fort på glid. En av dem lærte meg å gå inn i situasjonen og være der. «Det er ikke farlig, hold på magen og pust.» Ja, der var løsningen, ut og tren. Det hjalp litt. Jeg våget meg utpå.

Det gikk bra helt til onsdagen deretter. Da traff jeg et nytt medlem av «klanen». Jeg hev meg over ham og spurte om han var blitt frisk av å gå her. «Jeg, nei», sa han med hendene bak hodet og et smil. «Jeg er blitt verre, jeg. Men psykologen min sier at enhver forandring er bevegelse, så da så.» Ti ganger hadde han trodd at han hadde funnet løsningen.

Pokker ta ham. Rett ned igjen. Så kom «klanens overhode» og sa så vakkert at angsten er en ressurs. Provoserende. Hvem kan se på det slik når man sitter der som en geléklump? «Det er heller ikke farlig å besvime», sa hun. «Hjelp», tenkte jeg, «skal jeg begynne med det også?» «Slapp av, du får god tid til å forberede deg», la hun til.

Senere ble jeg rådet av noen andre til å ta pusteøvelser. Pusten hadde ikke vært noe problem for meg, men den ble det. Jeg satte i gang med øvelser. Hodet verket, øynene holdt på å sprette ut av skallen på meg og pulsen slo. «Slapp av», sa hun. Slik satt jeg og målte pulsen i over ett år. Takk for det!

Fortsatt ventet jeg på å bli med i en gruppe, og imens ble det en ny runde med «Åpent hus». «Proffen» var der. Provoserte som bare han kan, men likevel så følsom og ærlig. «Vær tålmodig», sa han. Jeg plapret i vei og betrodde ham alt. Og angret da jeg kom hjem. «Hjelp, nå har jeg sagt altfor mye. Ikke ett ord til». Men hvem andre enn jeg satt der neste onsdag, gråtende sammen med «mannen med hendene bak hodet» og lettet mitt hjerte. Joda, han var hyggelig. Humor hadde han også. Jeg traff mange forskjellige mennesker, på godt og vondt.

Endelig i gang

Endelig skulle gruppa begynne. Det ville vært tryggest om en av veteranene jeg var blitt kjent med skulle starte oss, men det ordnet seg likevel. «K