Da jeg ble spurt om å si noe positivt om ensomhet så svarte jeg: «Det er jo ikke mulig. Ordet er jo negativt, da vil jeg heller bruke ordet alene». Men ved ettertanke og etter å ha skrevet dette du nå er i ferd med å lese, så er jeg ikke lengre så skråsikker.
Så hva er forskjellen på å være ensom og det å være alene? Jeg har søkt litt rundt, og fant noe utsagn som jeg synes var interessante.
Utsagn fra andre
Å være alene er en situasjon, mens å være ensom er en følelse. Når en person er alene, betyr det at personen bare er seg selv, og ikke sammen med andre. Å være alene fører nødvendigvis ikke til ulykke. Å være alene kan være et valg. Kilde: Sawakinome
Ensomheter en følelse av ubehag eller smerte forårsaket av en opplevelse av utilstrekkelig tilknytning til andre. Det er viktig å fastholde at ensomhet er en følelse, for ensomhet forveksles ofte med andre fenomener, særlig med det å være alene. Å være alene og å være ensom er imidlertid to distinkte fenomener. De er både logisk og empirisk uavhengige av hverandre. Kilde: Civita
Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Kilde: Wikipedia
Ensomheter en del av livet, og vi må lære at det går bra. Vi skal ikke undervurdere ensomhet, men heller ikke hause det opp, mener Linn-Heidi Lunde, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og psykologspesialist ved Haukeland universitetssykehus.
Ensomheten er subjektiv
Ensomhet er en subjektiv følelse på lik linje med andre følelser knyttet til vårt forhold til andre. Derfor kan ikke jeg fortelle deg hva din ensomhet er. Ensomheten kan være både ubehagelig og trist, men den kan også være et varsel om at noe er galt, på linje med redsel, frykt eller angst. Jeg kaller disse følelsene varslere. De sier nå må du passe deg. Vær forsiktig. Ta vare på deg selv. Og sist men ikke minst dette må jeg sette ord på.
Ensomheten er også en del av livet vårt, noe som vi stikker innom på livets vei, noen ganger er det et kort besøk, andre ganger lengre, vanligvis som en konsekvens av en eller flere handlinger utført av en selv eller andre. For eksempel: «har jeg såret noen, har jeg unngått noen, har noen utestengt meg, eller har jeg rett og slett gitt opp å være sammen med andre. Eller er jeg ikke bra nok, eller går jeg rundt og innbiller jeg meg at ingen liker meg. Gudskjelov er ensomheten ikke konstant, den er midlertidig og variabel. Akkurat som andre følelser. Ingen er glad eller trist hele tiden.
Jeg tenker at selv om handlinger som førte til ensomheten min skyldes andre, så er ensomheten min, noe jeg eier og jeg føler på. Ergo noe jeg kan gjøre noe med.
Som angst er også ensomhet ofte forbundet med skam. Hvorfor er det sånn. Jeg tenker at vi bør snakke mer om ensomhet. Jeg starter med meg selv, og spør meg selv: «Hvordan kan jeg bruke min erfaring om ensomhet til noe fornuftig, noe positivt». Jeg tenker at jeg kan dele min erfaring om egen ensomhet, så andre kan kjenne seg igjen, og jeg kan dele mine erfaringer i oppstart av grupper, eller på Angstringens samlinger, som en “her og nå” opplevelse. Med “her og nå” mener jeg å kjenne etter og fortelle det jeg føler, når jeg forteller om ensomheten min.
Jeg må også fortelle om det å gå i gruppe. Det har gitt meg noen erfaringer, og lært meg at følelser som jeg setter ord på blir enklere å forstå og akseptere, enn de følelsenesom jeg bare har i hodet og som jeg ikke deler. Usagt så gir det ingen mening. De følelsene forblir i ensomheten min. Ordene blir etter hvert flere og annerledes etter å ha gått i gruppe, spesielt dette med JEG form. For meg, så blir ordene mer ekte når jeg sier JEG. Er det noe som du kjenner deg igjen i. Hvis ja, så må det å snakke om det, være positivt.
Ofte ble de negative tankene skutt ned, eller motbevist av fakta fra andre i gruppa når jeg sa det høyt. Litt vondt de første gangene, å tørre og si noe, for så å bli spurt om å forklare det nærmere, men etter hvert så forsto jeg at de var undrende og at de ikke ville meg vondt. Selv om de var uenige, så likte de at jeg var ærlig. Jeg sluttet derfor å forsvare og bortforklare, men ble mer nysgjerrig på de følelsene som oppsto. Det var ikke lengre angst eller ensomhet. Det var sårbarhet og ærlighet, og det var styrke. Den indre styrken min. Jeg kjente også på tillitt og ble mer spontan. Jeg tenkte ikke så mye lengre på hva jeg sa, jeg bare sa det. Dette ga forandring og jeg kjente at jeg godtok og likte forandringen. Kanskje jeg ikke var så rar, og kanskje det ikke var så spesielt det jeg følte inne i hodet mitt allikevel.
Ærlighet
Det kan være vanskelig i starten å innrømme at mye av det jeg hadde av negative tanker, egentlig ikke var sant, men i ensomheten forsto jeg ikke det. De fleste tankene virket både logiske og sanne. De var også det eneste trygge jeg hadde, så jeg turte ikke å dele det, i fare for å bli stemplet som gal, eller enda verre, miste kontrollen, så jeg holdt heller fast ved tryggheten i ensomheten. Det kan kanskje være forklaringen på at jeg ikke valgte å dele alt med en gang. Jeg vil jo heller beholde kontrollen. Å miste kontrollen var for skummelt, vondt og skamfullt. Noe å være redd for. Etter hvert som jeg fikk erfaring, så forsto jeg at bare jeg tørr å fortelle litt, og våger å miste kontrollen, om kanskje bare for en liten stund, så skjer det noe. En forandring. Jeg kjenner at jeg mestrer noe nytt, og det erfarer jeg som noe positivt. Jeg føler også at jeg blir mindre ensom av å dele. Jeg føler både tilhørighet til noe og noen.
En annen ting jeg tenker ofte på er ærlighet. Ærlighet til mine egne følelser også sammen med andre. Hvem er det jeg lurer hvis jeg ikke deler sannheten om hva jeg føler, og heller velger å bli i ensomheten min? Meg selv selvfølgelig, bare meg selv.
Ensomhet er som angsten en følelse som forteller oss at noe er galt, kanskje ikke så rart at vi føler at ensomhet er ubehagelig, for vi mennesker er sosiale vesen, hvor flokken er viktigere enn individet. Dette var i vært fall sant i steinalderen, hvor rovdyr eller andre mennesker kunne lett drepe et ensomt menneske. Også er det nå en gang sånn at urinstinktet vårt fortsatt har sin plass i hjernen. Det ligger i en del av hjernen som heter Amygdala. Og denne delen av hjernen opererer helt på egen hånd, og er programmert til å redde oss fra farer. Ikke rart vi blir redde og engstelig av å være ensomme. Vi skal ikke være det. Det er farlig det sier Amygdala. Eller instinktet om du vill.
Jeg har forstått at mine følelser og erfaringer er vanlige reaksjoner, og hvis jeg bare hadde turt å sette ord på det, da det skjedde, så hadde dette ikke vært noe problem. Men jeg var så redd for at jeg ikke var som alle andre. Og så redd for å bli utstøtt at jeg unngikk å vise min sanne identitet, jeg la om språket, unngikk følelser og snakket ikke om noe som kunne røpe min tilhørighet. Jeg var så konfliktsky at jeg hverken var ærlig mot meg selv eller andre. For å utdype dette så har jeg tatt frem et par eksempler.
Første eksempel: «Jeg trakk meg unna venner som ble for nærgående om min person, da fant jeg alltid på unnskyldninger om at jeg ikke hadde tid til denne praten, og på oppfølgning om å gjøre dette senere, sa jeg at jeg måtte treffe noen andre, helst alene, håper du forstår osv., for da kunne jeg forlate denne vennens ubehagelig spørsmål, for så å starte på nytt med en ny venn, uten historien, helt upersonlig som et blankt ark, og samtidig opprettholde fasaden ovenfor den gamle vennen. Sånn holdt jeg på for å opprettholde avstand til hva jeg egentlig følte». Ganske så sykt, men ganske så vanlig dessverre.
Et annet eksempel for å unngå konflikt, eller nærgående spørsmål: «Det var å være lik de jeg møtte. Det hendte jeg la om språket og styrte samtalen for å være mest mulig som dem. Da følte jeg meg ganske uangripelig.
Et tredje eksempel på det å være konfliktsky, «var å la være å si hvilket favorittlag jeg var fan av, og heller late som jeg var fan av det laget som de andre heiet på».
Jeg var både Kamelon og apekatt. Sånn fortsatte jeg til det ble for mye å holde styr på. Nå i ettertid har jeg forstått at dette er det som kalles å være overfladisk og noe av dette var rett ut stygt gjort ovenfor andre mennesker. Men gudskjelov og for å si det sånn: «Jeg ble avslørt». Og det er bra. Jeg har bedt mange om unnskyld og fått mange tilgivelser. Så hva har dette med ensomhet å gjøre. Alt dette følelsesløse jeg gjorde, skapte min egen ensomhet, fordi jeg ikke delte hva jeg følte med noen, og jeg mener dette er en ensomhet som det ikke snakkes så mye om. Dette er ensomhet, selv om du er sammen med andre. Så jeg spør: «Kan det virkelig være sånn det henger sammen».
Hvis svaret er ja, så jeg kan velge å gjøre noe med det, fordi det er jeg som eier ensomheten. Min erfaring tilsier at ensomhet er en naturlig følelse på linje med glede, lykke, redsel og angst. Derfor tenker jeg at det er normalt å føle ensomhet av og til, og at jeg kan bruke den som en ressurs, til å gjøre en forandring når det blir for mye av den. Da må jeg tørre å utforske ensomheten når den er der, og jeg må sette ord på hva som skjer med meg når ensomheten kommer til meg.
Ensomheten er for meg i tankene, et stille sted, og noen ganger et urolig sted, hvor fakta og fantasi lever sitt eget liv, hvor tvilen og usikkerheten fort blir for dominerende, men hvis jeg gir viljen plass, så blir det den dominerende kraften. Og min erfaring er at vilje trumfer tvil. Så finner jeg viljen så kan jeg skape en ønsket forandring som gjør vonde følelser mindre vonde.
Som et resultat av å sette ord på følelsene så skammer jeg meg mindre og sosialiserer bedre. Troen på andre mennesker har blitt bedre, og tillit oppstår.
Ensomheten har lært meg noe positivt. Jeg mestrer også den, og den har lært meg mye om meg selv som jeg ikke visste. Den gjør at jeg verdsetter andres nærvær høyere enn ensomheten. Den er en av de mange følelsene mine, noe som jeg ikke kan klare meg uten, men det er hvordan jeg forholder meg til mine følelser som gjør meg levende psykisk og skaper en psykisk identitet. Den må utrykkes for å fungere sosialt.