Jeg er nok et av de menneskene som alltid har hatt angst, jeg var bare ikke klar over at det var det det var. I mars 2019 var jeg på andreåret i studiet mitt og skulle være i praksis i fem uker. Jeg hadde gruet meg veldig på forhånd da jeg følte at det krevdes så mye av meg. Jeg slet med søvnproblemer og klumpen i magen ble stadig større. Etter en uke i praksis, våknet jeg en natt i fullstendig panikk. Det var rett og slett et angstanfall jeg hadde midt på natta. Jeg ringte meg inn syk og ble hjemme den dagen.
Dette var en fredag, og mandagen etter var jeg tilbake i praksis igjen. Jeg ringte legen for å få meg en time for jeg kjente at nå måtte jeg virkelig ha hjelp. Jeg fikk en time langt frem i tid, og jeg kjente at det ble feil, så jeg ringte legekontoret igjen og igjen for å få hjelp så fort som mulig. Jeg sluttet å møte opp i praksis, og jeg hadde angstanfall flere ganger daglig. Jeg sov nesten ingenting.
Til slutt fikk jeg en av de timene som er satt av til akutte ting. Jeg forklarte legen hvordan jeg hadde det mens jeg gråt og sa at jeg måtte ha hjelp. Han sa han kunne henvise meg til DPS, men han tvilte på at jeg ville få hjelp. Heldigvis ble jeg oppringt et par uker senere, og ble tilbudt plass på DPS. Jeg ble først veldig glad, men jeg måtte vente til mai. Det føltes veldig lenge der og da. Jeg fikk meg utrolig nok kjæreste i den tiden. Jeg hadde dratt på en fest i et desperat forsøk på å tenke på noe annet og møtte en fantastisk fin fyr, som virkelig var der for meg. Han holdt meg om nettene når jeg hadde angstanfall, og han gjorde at livet ble lettere selv om jeg fortsatt slet. Forholdet varte kun noen måneder da det ble for utfordrende for han.
Jeg kom meg gjennom eksamene mine, men jeg bestemte meg for å ta permisjon året etter. Jeg fikk 10 timer hos psykolog og 8 timer gruppeterapi og fikk diagnosen Generalisert Angstlidelse. I løpet av denne tiden forsøkte jeg å få hjelp fra NAV og søkte arbeidsavklaringspenger, men fikk dessverre avslag. Jeg klagde med hjelp fra psykologen min, men jeg måtte leve på sosialhjelp og etter hvert delvis tiltakspenger mens jeg ventet. Jeg var i arbeidstrening ett par dager i uka, men slet veldig da jeg ble så sliten at det ødela resten av dagen etter å ha vært der. I en periode var jeg så deprimert at jeg vurderte å ta mitt eget liv.
Høsten 2019 begynte jeg å gå i gruppe i Angstringen. På informasjonsmøtet ble jeg overasket over hvor mange vi var. Av en eller annen grunn hadde jeg vel sett for meg at vi skulle være ganske få, men jeg skjønte da at det er mange flere som sliter med angst enn jeg hadde trodd. Jeg synes det var veldig vanskelig de første gangene, i begynnelsen turte jeg ikke si så mye, men etter hvert som flere modige deltakere begynte å dele, turte jeg også å fortelle. Jeg gråt da jeg fortalte om alt som hadde skjedd de siste månedene og at jeg hadde en bunke med regninger jeg ikke kunne betale. Jeg møtte forståelse og medfølelse, og det hjalp veldig å få pratet om det til noen som skjønte hvordan det var. Jeg husker at den første tiden jeg gikk i gruppe synes jeg ting ble litt verre. Det var nok en kombinasjon av å måtte dele så mye om angsten, samtidig som jeg fikk høre så mange sterke historier fra andre som jeg tok veldig innover meg. Vi hadde fått beskjed fra igangsetter om at det kunne oppleves sånn, og jeg bestemte meg derfor for å se det an litt. Dette gikk heldigvis over, og jeg opplevde etter hvert møtene som noe utelukkende positivt som hjalp meg å sortere tanker og få andres perspektiv på ting. Det opplevdes også fint å kunne være hjelp og støtte for de andre deltakerne.
Jeg mistet tilbudet på DPS rundt juletider, og det opplevdes som veldig tungt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare at jeg fortsatt trengte hjelp, men jeg fikk beskjed om at det hadde vært en bedring, og at jeg hadde det «bra nok». Heldigvis hadde jeg fortsatt Angstringen! I gruppa var det mange som hadde lignende erfaringer med å få hjelp fra det offentlige. Noen mistet tilbudet sånn som meg, noen valgte privat psykolog og noen fikk ikke tilbudet i det hele tatt.
“I hele denne perioden gikk jeg ukentlig i gruppe i Angstringen, og jeg er ikke i tvil om at det har hjulpet meg gjennom en vanskelig periode”.
Etter et halvt år fikk jeg endelig innvilget AAP og jeg fikk etterbetalt fra den dagen jeg søkte. Det var en enorm lettelse å endelig bli trodd, og få den hjelpen jeg trengte. Jeg fortsatte i arbeidstrening en stund til, og tok opp praksisperioden igjen i mars i år. I høst begynte jeg å studere igjen. I hele denne perioden gikk jeg ukentlig i gruppe i Angstringen, og jeg er ikke i tvil om at det har hjulpet meg gjennom en vanskelig periode. Gruppa har også møttes utenom møtene for å ta en kaffe, gå en tur eller lignede, og det har vært veldig fint. Jeg er så enormt takknemlig for hjelpen jeg har fått gjennom Angstringen, og den fantastiske gruppa jeg går i. Jeg har faktisk hatt ett helt år uten angstanfall!
Jeg har begynt å kjenne litt ekstra på angsten igjen nå som jeg er tilbake på studiet, og jeg har hatt et par angstanfall, men jeg er veldig innstilt på å komme meg gjennom det! Jeg skal fortsette å gå i gruppe og jeg har bestemt meg for å bli igangsetter sånn at jeg kan hjelpe andre. Jeg tror nok ikke at jeg noen gang blir helt angstfri, men jeg har tro på at jeg kan lære meg å leve med den, og få det bedre meg selv dag for dag.