Hva vil det si å leve uten angst? Vil det si å aldri bli redd? Vil det si å aldri kjenne den vonde klumpen i magen? Kan angsten egentlig bli borte? Opplevelsen av angst er subjektiv. Min opplevelse av angst vil aldri bli din opplevelse av angst. Allikevel vil det være fellestrekk og det er noen symptomer som kjennes igjen hos de fleste. Men når det kommer til det å «bli frisk» fra angsten, vil det aldri være kun ett svar for alle. For hva ligger egentlig i det å ikke ha angst?
Først, la oss snu på det. Hva vil det si å ha angst, og er det slik at om man har angst så har man en angstlidelse? I løpet av livet vil alle kjenne på angst. Angst er en normal del av vårt følelsesregister og er egentlig en blanding av flere ulike følelser. Den kan for eksempel bestå av redsel, smerte, nervøsitet, fortvilelse, tristhet og skam. For mange vil det være en kortvarig opplevelse som trigges av en hendelse eller forbundet med spesifikke ting som edderkopper, høyder, snakke foran mange mennesker osv. Ting som vi kan leve med i hverdagen. Noen ganger kan angsten bli så sterk eller langvarig at den hindrer oss fra å gjøre ting. Det er dette de fleste mener når de snakker om angst. Følelsen av at livet går forbi, mens jeg sitter her uten å oppleve noe av det. Å ha en liste med ting jeg vil gjøre, må gjøre, burde gjøre, som forblir ugjort, i en tilsynelatende uendelig fremtid.
Det var et punkt i livet hvor jeg var så sikker på at jeg kom til å dumme meg ut, at jeg lot være å snakke med andre mennesker. Det var et punkt i livet hvor jeg var så redd for å dø, at jeg lå våken hele natta med hjertet bankende nesten helt ut av brystet. Det var et punkt i livet hvor jeg ikke kunne gå ut, uten å sjekke alle stikkontakter minst 5 ganger i frykt for å plutselig brenne ned huset. Angsten var mer enn et hinder. Angsten var en blokkerende vegg av skuddsikkert glass. Uansett hvor hardt jeg prøvde klarte jeg ikke å komme meg gjennom, men jeg kunne likevel se alt som passerte utenfor. Som å sitte i et glassbur hvor jeg så alle, men ingen så meg.
Å skulle gå fra angst, på det punktet, til ikke angst, til å være frisk, angstfri; hvor begynner man? Med store skritt, så klart, for å nå målet innen tidsfristen. Tidsfristen som allerede har gått ut, fordi livet fortsetter uansett om du er deltakende eller ikke. Angsten har allerede tatt så mye fra meg, tenkte jeg. Jeg måtte ut av det, så fort som mulig. Imens sitter kritikeren på skuldra og hvisker at det ikke går. «Du kommer alltid til å være sånn du! Det er noe feil med deg.» Da går det bare ikke.
Vendepunktet for meg var når jeg forsto at det handlet ikke lenger om å bli frisk. Det handlet om å leve.
Vendepunktet for meg var når jeg forsto at det handlet ikke lenger om å bli frisk. Det handlet om å leve. Det handlet om å delta i alt det jeg ikke lenger deltok i, og i den grad jeg klarte å delta. Det handlet om små skritt, små mål, små seiere. Det var ikke lenger den store gullpokalen hvor det sto «Gratulerer, du har ikke lenger angst. Du er nå et normalt menneske». Det var å akseptere at jeg allerede var normal. Jeg var allerede alt jeg trengte å være, og angsten var en del av det. Kanskje blir den borte, kanskje blir den aldri det. Angsten er en del av meg, men jeg har bevist for meg selv at jeg også er så mye mer! Jeg er bra nok! Ikke hver dag, enda, men av og til..
Det var å akseptere at jeg allerede var normal.
Jeg var allerede alt jeg trengte å være, og angsten var en del av det.
