Savn etter meg selv
I alle disse år har jeg gått rundt å følt på et savn. Savn etter noe jeg ikke forstod. Jeg fylte dagene med alt jeg kunne for å dekke over savnet.
Men ingenting hjalp.
Savnet ble større og større for hver dag som gikk. Over alt hvor jeg så, ingen svar jeg kunne finne. Følelsen av fortvilelse og sorg ble til tider for tung å bære. Alt jeg ønsket var et tegn, et lys som viset vei. Jeg ser meg selv i speilet og lurer på hvem hun er, hun som titter tilbake på meg. Hun som prøver å presse frem et smil, for å holde tårene tilbake. Det er noe kjent med den jenta som jeg ser i speilet, men jeg klarer ikke å huske hvem hun er. Som et lyn fra klar himmel kommer svaret til meg. Som en åpenbaring.
Savnet jeg følte så sterkt, var savnet etter meg selv.
Dikt om angsten
Det føles som å konstant leke gjemsel med sin verste fiende. Jeg er livredd deg, men likevel så klarer du å lure deg inn gang etter gang. Når du har funnet meg så blir du så lenge du ønsker. Uansett hvor hardt jeg prøver å få deg ut, så bruker du alle dine krefter på å holde deg inne.
Hodet mitt er blitt som et hotell for deg, hvor du kommer og går når det passer deg. Du er sjefen, som styrer alt når du er her. Jeg føler jeg mister alle mine rettigheter og kontroll. Du passer på å herje nok i hodet mitt til at du har muligheten til å komme tilbake. Ikke for mye slik at jeg detter utenfor kanten, men nok til at jeg må bruke alle mine krefter på å rydde opp etter deg når du har dratt. Når jeg endelig har ryddet opp og har krefter nok til å være meg selv, så kommer du tilbake igjen for å trykke meg ned med den ufattelige mektige tyngden din. Den eneste lyse siden ved dette er, at når jeg synker for godt, så synker du med meg…
Hvordan kan jeg føle deg så sterkt når jeg ikke kan se deg. Du er en følelse som er tilstede men likevel så fjern at jeg ikke klarer å skyve deg bort. Jeg klarer ikke å finne deg, men du har funnet meg. Du føles som en stein. Tung, kantete og spiss. Kantene skjærer rundt i magen min og tyngden din holder meg langt langt nede. Nede på en mørk avgrunn hvor jeg ikke ser noen vei opp. Du har stengt av alt lys, så jeg klarer ikke å se lenger. Jeg vil bort fra deg. Men du finner meg alltid igjen, uansett hvor jeg prøver å gjemme meg.
Skrevet av Eli Marie Almeli
