Noen ganger føler jeg meg som en liten mus. Helt her nede mellom gresstråene sitter jeg og ser opp på skiltet som viser vei inn i skogen. Alt rundt meg føles så stort, stien virker endeløst lang og litt skremmende. Noen dager så tenker jeg at alle dere andre klarer så mye, mens lille jeg klarer nesten ingenting. Noen dager så føler jeg meg ubrukelig og utilstrekkelig. Det er de dagene da jeg våkner med en kropp som er bare smerte. De morgenene da det kjennes ut som om jeg har levd en hel dag allerede, som jeg har jobbet et 12 timers skift og løpt maraton, med en liten elefant på ryggen. Noen dager er jeg redd for å prøve. De dagene da jeg er svimmel som en full sjømann, redd for å falle, redd for å feile, redd for ikke å strekke til. De dagene tar det en halv time å gå den lille turen i skogen, den som jeg kunne løpe på 5 minutter før kroppen streiket. Det er heldigvis ikke slik så ofte nå lenger, men dette var en sånn dag.
Jeg gikk inn på den vakre stien i skogen. Den som i dag var litt skremmende fordi jeg følte meg som en liten mus og fordi kreftene hadde rent ut av kroppen i løpet av natten. Hvert skritt var blytungt av muskelkramper og smerte. Jeg gikk i den duggfriske sommermorgenen og stanset ved bekken. Fra asfalten i byggefeltet går stien direkte inn i min egen lille jungel av bregner, blomster, trær og vann. Stien var dekket av barnåler og edderkoppens nattskift hadde laget utallige seige og silkemyke tråder på kryss og tvers. De klebet seg til ansiktet på en litt ekkel, men samtidig fascinerende måte. Jeg kunne ikke annet enn å undre meg over at de bitte små edderkoppene kan lage noe så usynlig og så sterkt.
Ofte er det slik at styrke er usynlig før man kjenner den, også i og mellom oss mennesker. Vi vever våre vakre, sterke og usynlige tråder rundt oss og mellom oss. De viktigste trådene er likevel de vi vever inni oss. De usynlige strengene av styrke, av mot og av kjærlighet som vi spinner med våre tanker, handlinger og ord. Har mitt nattskift klart å spinne usynlige silketråder i mitt sinn slik at jeg kan verdsette meg selv slik jeg bør? Noen ganger føles mitt eget nett bare klebrig og vanskelig. Jeg sitter fast i det som jeg spinner i meg selv fordi jeg ikke ser min egen innsats og verdi. Der i skogen den dagen, blant fugler og trær og silketråder, kunne jeg finne tilbake til følelsen av verdi i meg selv.
Full av takknemlighet over det jeg hadde rundt meg satte jeg meg på den lille broen over bekken.
Jeg bare satt der helt stille og tankene kom og forstyrret meg slik de pleier. I stillheten kommer det alltid frem, det jeg ikke har lyst til å tenke på, men som jeg ikke klarer å la være. Som et sår som ikke vil gro fordi jeg plukker skorpen av hver gang, så pirker jeg stadig i min egen følelse av å ikke være nok. Uroen som alltid følger disse tankene, om at jeg burde klare mer, bredte seg i kroppen også denne dagen. Magen snurret rundt som en trommel, pusten ville ikke helt fylle lungene og musklene spente imot. Kroppen min ville bare opp og bevege seg, fremover, oppover, videre. Jeg ville som vanlig bare bort fra det vonde, fra smertene og tankene.
Denne dagen ble jeg sittende på broen og dingle med beina. Jeg satt der og kjente på smertene, tenkte de vonde tankene, hørte min indre kritiske røst og gjorde ingenting med det. Sorgen over mulighetene jeg ikke har lenger. Sinnet over å stå igjen alene, mens alle andre dro av sted til jobbene sine. Misunnelsen rir meg hardt noen ganger. Det verste er likevel angsten som hugger tak i magen min når jeg får øye på en endeløs fremtid av lange dager, med smerter som ikke slepper taket. Når jeg ser et ødeland av venting på at ting skal bli bedre, at jeg skal ha hvilt nok, at livet skal være mening og ikke bare mestring. At de andre skal komme hjem fra jobbene sine slik at vi kan være likeverdige. Slik at jeg også kan føle meg bra nok.
Jeg satt helt stille inntil jeg hørte bekken som klukket og slidret under meg og fuglenes ivrige samtale i tretoppene. Så mange røster, så ulike lyder. Noen sang vakre og triller, mens andre bare bråkte. Jeg satt og kjente shortsen min bli klam i baken av treverket som var blitt vasket av nattens regnskyll. Det var gjenklang av sorgløs barndom i den følelsen. Å bli våt og skitten i tøyet uten tanke for annet enn der jeg var og det magiske som hendte rundt meg. Jeg satt der til jeg kjente at vinden strøk meg over leggen og jeg så hvordan den bød trærne til å danse med sin egen skygge.
En marihøne klatret modig helt opp til toppen av et vaiende gresstrå. Målbevisst og bestemt. Så bitteliten for meg, men stor nok for seg selv og for strået den klatret på, og stor nok for verden. Den lille marihønen var akkurat passe stor til å fylle seg selv. Kanskje er også jeg det? Bitteliten i den store sammenhengen, men stor nok for meg selv og nok til å fargelegge mitt eget lille hjørne av verden?
Jeg satt der i skogen og kjente at roen og tryggheten fylte meg. Mine silketråder var sterke og nettet rundt meg var solid og trygt. En tur i skogen fikk meg nok en gang til å huske at min verdi er konstant og at jeg er elsket. At jeg er rikelig nok.
En tur i skogen fikk meg nok en gang til å huske at min verdi er konstant og at jeg er elsket. At jeg er rikelig nok.