Det kan være vanskelig å ta ett skritt til siden. Min hang til vaner er som alle andres og det føles både enklere og tryggere å fortsette på autopilot, selv om kroppen skriker STOPP!
Jeg hadde etter knappe to år i gruppe i Angstringen, følt meg ferdig snakka. Prosessen med å gå ut av gruppen var ett stort skritt til siden, og det føltes både befriende og skummelt. Ville jeg klare meg på egen hånd? Avhengigheten til gruppen var noe av det som skremte meg også da jeg startet i Angstringen. Da jeg hadde sagt høyt, til meg selv og noen fremmede, at jeg trengte et sted å snakke om angsten, følte jeg meg plutselig så mye mer sårbar. Jeg kjente en dyp frykt for at jeg ikke skulle finne det jeg trengte og at jeg, ved å innrømme min sårbarhet, hadde gjort meg selv svakere. Hva hvis dette som jeg nå hadde funnet forsvant, eller enda verre, hva hvis det ikke hjalp meg? Hvor ville jeg stå dersom jeg ikke fikk til å gå i Angstringen på «riktig» måte? Hva om ingen likte meg der? Hva hvis jeg ikke passet inn?
En vanskelig fase for meg, var da jeg hadde tatt kontakt med Angstringen og ennå ikke hadde fått vite hva som skulle skje, eller når. Jeg hadde innrømmet hvor redd jeg var, og jeg ventet, på ubestemt tid på at noe som helt sikkert ville bli skummelt, skulle skje. Det var da jeg følte meg svakest.
Jeg passet heldigvis inn i gruppen og hadde stort utbytte av å gå der. Den løste ikke alle mine problemer, den løste faktisk ingen av mine problemer, den gruppen. Den hjalp meg i stedet med å løse mine problemer selv. Jeg fant ny styrke og tro på egne evner. Jeg fant fellesskap og tilhørighet på en måte som jeg aldri hadde opplevd før. Å passe inn et sted, å være god nok et sted hvor alle mine mest ærlige sider var synlig, var magisk for meg. Det forløste en ny innsikt i hvem jeg er og hvordan et autentisk liv ser ut for akkurat meg.
Jeg har alltid vært en person som beveger meg fort fremover, på godt og vondt. Jeg hopper gjerne bukk, både fysisk og emosjonelt, dersom jeg ser en mulig løsning eller endring lengre fremme. Da jeg sluttet i gruppen var jeg redd for at det var nettopp det jeg gjorde. Var jeg virkelig klar til å teste vingene? Kunne jeg fly på egenhånd, med sjela mer synlig enn før, uten gjengen min i ryggen? Ville jeg klare å snakke med andre mennesker i livet mitt, om det jeg trengte å lufte, uten å gå tilbake i mindreverdighetsfella? Ville min teknikk med å ta ett skritt til siden og betrakte angsten fra en annen vinkel fungere også uten sikkerhetsnett?
Jeg hadde jobbet med angstmestring gjennom eksponeringstrening, og med mitt selvbilde. Det var fortsatt en lang vei å gå før jeg var der jeg ønsket å være, men jeg kjente en sterk tro på at jeg ville klare meg selv. De siste årene hadde jeg beveget meg, i rykk og napp, fra målet jeg først hadde om å bli kvitt angsten, til gleden over å kunne leve med den som en verdifull del av meg. Jeg var stolt over det jeg hadde fått til og ganske sikker på at jeg var sterk nok.
Det viste seg at jeg VAR sterk nok i massevis. Jeg savner innimellom å kunne prate om angsten i en gruppe, men tilhørigheten mistet jeg heldigvis ikke. Som frivillig fikk jeg enda mer fellesskap, nye utfordringer og muligheter for vekst. Som igangsetter brukte jeg meg selv på en oppbyggende og spennende måte. Jeg fikk muligheten til å delta i arbeidsgruppe i Angstringen i Oslo og jeg ble spurt om å sitte i styret. Alt gikk slik jeg hadde håpet og jeg elsket de nye utfordringene jeg fikk.
Så sa kroppen stopp. Igjen.
Med nakken full av prolapser, i tillegg til annen kronisk sykdom skjønte jeg at jeg måtte ta et nytt skritt til siden. Denne gangen var ikke steget motivert av en tanke om å komme videre og bli sterkere, oppfylle drømmer og leve livet slik jeg ønsket. Dette skrittet var av den vonde sorten. Avgjørelsen om å si fra meg alle oppgaver føltes tung. Jeg kunne ikke holde foredraget på Landskonferansen som jeg hadde gledet meg så veldig til. Styremedlem kunne jeg ikke være og heller ikke lokalt fikk jeg bidratt.
Denne gangen følte jeg imidlertid ikke at jeg sviktet noen. Jeg hadde gjort mitt beste, men akkurat nå hadde jeg ikke krefter til annet enn å komme gjennom det som lå foran meg. En nakkeoperasjon som jeg hadde utsatt, unngått og fryktet enormt de siste 15 årene. Nå var den uunngåelig og jeg var redd. Hvordan angst preget tiden før og etter operasjonen er en historie for en annen dag. Skrittet til siden er det jeg vil si mer om i dag.
Selv dette skrittet som jeg ikke ønsket å ta, ble til noe positivt, fordi jeg bestemte meg for at det skulle det være. Jeg klarte å unngå å føle skyld og skam, og det var en rar opplevelse å kunne melde meg ut med god samvittighet. Det var 3 faktorer som gjorde det mulig.
Den første faktoren var et bedre selvbilde. Det påvirket ikke lenger min verdi som menneske at jeg ikke kunne levere. Jeg kjente tvert imot stolthet og lettelse over at jeg klarte å ta riktig avgjørelse. Jeg fant trygghet i å være god til å ta vare på meg selv og jeg følte kjærlighet nok til meg selv til å tenke at jeg var viktigst nå.
Faktor nummer to var at jeg visste at andre, som var minst like flinke som meg, ville gjøre jobben. Etter et langt yrkesliv som selvstendig næringsdrivende, samtidig som jeg fikk barn alene, var behovet for kontroll stort. Jeg var ikke vant med at det fantes andre som kunne ta over og ansvar hadde veid tungt på skuldrene mine i mange år. Jeg slapp taket i mye angst ved å våge å gå fra oppgavene jeg hadde sagt ja til.
Den tredje faktoren, og muligens den viktigste, var at jeg følte meg sikker på at det var plass til meg når jeg kunne komme tilbake. Jeg klarte å tro på at jeg var viktig nok til å bli husket. Jeg følte ingen frykt for å bli latterliggjort fordi jeg ikke var sterk nok.
Det at Angstringen faktisk fungerer slik den skal, med hensyn til tilhørighet og trygghet, sammen med troen jeg hadde fått på meg selv, gjorde det mulig for meg å la dette toget gå. Jeg kunne sleppe taket og tenkte at det ville komme nye tog senere.
Å ta ett skritt til siden kan være spennende, skummelt, godt og veldig smertefullt. Muligheten til vekst ligger imidlertid alltid der. Ett skritt til siden endrer perspektivet og alt ser annerledes ut slik at unike muligheter kommer til syne. Fra den vinkelen jeg nå hadde, liggende nede med mye smerter i starten av en reise som jeg fryktet voldsomt, så jeg både meg selv og verden rundt meg i et annet lys.
Livet blir så uendelig viktig og intenst i møte med opplevelser som kan medføre dramatiske og i verste fall dødelige konsekvenser. På merkelig vis ble angsten mindre og motet vokste. Jeg likte avstanden til angstringen akkurat da. Jeg likte at jeg klarte meg så godt, sto så støtt på skjelvende, men sterke ben. Jeg ble modig som en løve og sterk som en bjørn. Jeg fikk roen og innsikten til Yoda og hadde god kontroll på mine følelser og tanker. Så kom reaksjonen etterpå. DA var det godt å tenke at jeg om ikke så lenge kan vende tilbake til fellesskapet. Jeg vet at jeg igjen vil kjenne tryggheten i å være en av mange som kan dele erfaringer og løfte hverandre.
For meg handlet denne reisen om å velge å tenke de tankene jeg visste var bra og sanne, også de dagene tårene trillet og den sterkeste røsten inni meg var angsten som snakket med utestemme.
Jeg kom meg gjennom en vanskelig tid, enda litt sterkere enn før.
Takk for fellesskapet. Takk for pausen.