Kjenner du noen ganger at følelsene tar overhånd? Sinne, redsel, tristhet, utmattelse, skam, skyld, forakt, frustrasjon, maktesløshet. Angst!
Jeg er sint på verden, sint på meg selv. Hvorfor klarer jeg det bare ikke? Redd for det som er, og det som kommer. Usikkerheten rundt fremtiden, går det egentlig bra til slutt? Sliten, utmattet, helt tom for energi. Jeg bruker siste rest til å holde hodet over vannet. For skamfull til å be om hjelp, jeg må jo klare alt selv. Dårlig samvittighet for alle gangene jeg sviktet, alle gangene jeg gjorde feil. Selvforakt, hvorfor er jeg så svak? Hvorfor lar jeg følelsene styre? Frustrasjon over et liv som stopper opp. Blir det ikke bedre snart? Og maktesløsheten når jeg ikke har kontroll, over meg selv og mitt eget liv! På toppen av alt, er angsten.
Det blir en ond sirkel hvor én følelse utløser den neste. De glir nesten sømløst over i hverandre, om hverandre, oppå hverandre. Noen ganger er det vanskelig å vite hva som er hva. Alt er kaos, et sirkus uten en direktør. «Ta ansvar, stå i det! Det går bra. Eller?» Av og til blir jeg usikker. Jeg må holde meg fast. Holde følelsene nede, ikke la de komme frem, ikke uttrykkes. Jeg lærte tidlig at det var en dårlig ting å vise følelser. For vi må være sterke, skjule alle svakheter, holde det gående, uten unntak. Ikke bry seg. Ikke gråte. For all del, ikke gråte!
Det er best å skyve det unna, pakke følelsene bort i en eske langt bak i underbevisstheten. Så jeg slipper å tenke på det. Jeg vet at de er der. Jeg kan kjenne at de vokser, sammen, til en skygge over meg. Men jeg slipper å konfrontere dem, for øyeblikket hvertfall. Det klarer jeg ikke, tenker jeg. Ikke uten at det synes på utsiden, at det er til bry for andre. Jeg tenker ikke på hva det gjør med meg. Å måtte skjule alt det på innsiden. Å ikke kunne snakke om det, ikke engang med meg selv. For om jeg skulle slippe følelsene ut, så kunne jeg ikke puttet dem tilbake. Følelsene har blitt altfor store for den lille esken de engang ble gjemt inni. Jeg vet at kapasiteten der er sprengt, en tikkende bombe. Jeg blir redd bare av tanken!
Jeg er redd for å vise feil og mangler, hvor svak og patetisk jeg er. Redd for å bli avvist. Jeg tør nesten ikke se meg selv i speilet. «Hvem er du egentlig, du som møter meg der? Jeg kjenner deg nesten ikke igjen. Du ser så liten ut». Jeg føler meg dum, så uendelig dum. Uten evner til å endre min egen situasjon, fastlåst. Hvorfor kan jeg ikke bare ta følelsen bort? Slette den fra minnet? Ikke kjenne på den mer! Eller helst velge å stå i den, uendret? For jeg vet jo egentlig hva som skal til, men det føles så vanskelig. Så skummelt! Å åpne opp om mine innerste tanker, følelser og sårbarheter. Uten å vite hva jeg får som svar tilbake. Som å stå der naken og ubeskyttet. Og dét bunner vel i selvfølelse. I det å tenke at min verdi avhenger av andres oppfatning av meg. Om jeg bare turte å være ærlig, med andre, med meg selv. Om jeg bare turte å være sårbar. Slippe andre inn. Stå i det. Kjenne at det er lov å føle, lov å være redd. Det er lov å ikke vite, ikke alltid være flink, ikke alltid være sterk. Tørre å gi det en sjanse! Vise til noen hvem jeg er på innsiden.
Les også; https://www.angstringen.no/2023/05/12/om-det-fantes-en-angre-knapp/