Som mennesker er vi avhengig av hverandre for å overleve. Hvis ingen brydde seg om hva andre tenkte, ville vi nok ikke hatt det samme behovet for å samles. I slike tilfeller kommer skammen godt med. Selv om de tingene vi skammer oss over, ikke nødvendigvis er feil, så er det greit å ha noen grenser å forholde oss til. Det skal jo tross alt føles hyggelig å være sammen. Men ikke all skam er nyttig. Ingen bryr seg om jeg har grønn eller rød genser, om ermene er for korte, om jeg bommer på ballen, om jeg snubler i trappa. Livet går videre, men ikke jeg.
Jeg tenker tilbake. Kanskje noen så meg? – Nei. Men den indre dialogen stopper ikke. Jeg lurer på om noen husker det? Tenker de på det når de ser meg i dag? «Herregud, der er hu..» Alene er det kun små øyeblikk, men de renner sammen som dråper i havet. Så blir det overveldende og iblant skulle jeg ønske jeg var noen andre. At jeg kunne begynne på nytt, med blanke ark, som de sier. Jeg har prøvd det før, men hva er blanke ark når jeg fortsatt vet? Jeg vet hvem jeg er, hvor håpløs jeg er. Jeg husker! Jeg kan ikke rømme fra det. Jeg kan ikke rømme fra mitt eget speilbilde.
Så lenge jeg kan huske har jeg lett etter feil hos meg selv. Grunner til at jeg ikke passet inn, grunner til at jeg ikke var som alle andre. Hver minste kommentar føltes som små stikk mot selvfølelsen. Som en bekreftelse på at det var noe der. Noe som ikke kunne fjernes, eller fikses. Fabrikasjonsfeil. Kan man reklamere på sånn? «Jeg vil ha en ny hjerne takk, en som ikke er så dysfunksjonell! Kan jeg få bare halve mengden skam? Også ingen angst! Nei, jeg trenger ikke kvittering. Jo forresten».
Det er da jeg må jobbe med meg selv. De øyeblikkene jeg ikke skjønner hvorfor noen gidder å tilbringe tid med meg. For hva skammer jeg meg for egentlig? Sånn innerst inne, så er det bare det, at jeg eksisterer. Hvis det at jeg tar plass er en grunn til å skammes, så kan jeg jo like gjerne si det til andre også. Men det gjelder bare meg. Med angsten ble det enda verre. Enda en ting noen kunne ta meg på, kritisere meg for. Så klart var det min feil at jeg hadde angst. Det var noe jeg hadde gjort feil. Jeg måtte bare komme meg gjennom det, dytte det vekk, ta meg sammen. Late som jeg var normal. Jeg hadde alltid et skille mellom meg og andre. Alle andre var normale, verdifulle, og jeg var den eneste som strevde sånn. Alle andre klarte det jo så bra. Så begynte jeg i Angstringen. For første gang kunne jeg møte andre som også hadde angst. Normale mennesker som hadde angst! For første gang åpnet det opp for muligheten til å tenke at kanskje jeg også var normal. Kanskje var det ikke noe galt med meg allikevel?
Så begynte jeg i Angstringen. For første gang kunne jeg møte andre som også hadde angst. Normale mennesker som hadde angst! For første gang åpnet det opp for muligheten til å tenke at kanskje jeg også var normal. Kanskje var det ikke noe galt med meg allikevel?
Angsten (og skammen) er ikke noe man bare kan skru av. Den har også et formål. Den ønsker å beskytte meg, men den har ikke alltid rett. En ting jeg har lært er å ikke alltid lytte til den, skru ned volumet så den ikke blir så tydelig. Flytte fokuset over på ting jeg mestrer. Jeg prøver å si til meg selv «Se så langt du har kommet. Se hva du får til». I et øyeblikk kan jeg være stolt av meg selv, verdsette meg selv og jobben jeg gjør hver eneste dag for å mestre angsten og mestre livet! For én ting vet jeg, angsten lyver! Gå bort du, kritiske stemme, til du har noe ekte å ta meg for!
Les også; https://www.angstringen.no/2023/04/14/et-liv-uten-angst/